Represent: Tjensvoll
Av Halvor Larsen
Verden krymper stadig. Fethawit Hakin så Lauryn Hill, lagde demo og fikk den remixet til Londonbaserte Wah Wah Records. Splitsingelen Not That Girl slo an hos selveste Stereo MCs og hvis vi er heldige får vi høre den store lille stemmen hennes på den neste platen deres også. Ikke verst det på bare 20 år.
Fethawit har et blikk som kan drepe og en latter som kan vekke de døde. Men det er sjelen i soulmusikken hennes som treffer der den skal. Hør bare på Snorre Seim og DJ Persuit sin remix av Not That Girl. Kombinasjonen inderlig vokal og sofistikert souljazz/whatever er ganske så besnærende. For ikke å si krevende. Men utgangspunktet er altså en uvanlig rik demo produsert av Magnor Birkeland og Øyvind Grødem. I dag er alle tre sporene remixet og distribuert under forskjellige promoprosjekter med DJer fra Stavanger. Til den vide verden.
Kanskje er det den nesten skremmende inderligheten som gjør disse vokalsporene attraktive for produsentene. Vi vet jo at teknokratene i musikkbransjen trenger å mate PCene sine med kjøtt og blod for å oppnå et resultat som ikke er helt dust. Jeg bestemte meg for å pirke litt i damen.
Halvor Larsen: Hvorfor synger du mest om isolasjon og lengsel, Fethawit? Og musikken: Fra det hardeste Tjensvollmiljøet til den softeste soul?
Fethawit: Soul er ærlig og sexy. Så enkelt er det.
HL: Men du hiver deg ikke akkurat over knøllesoulen, gjør du vel?
F: Altså: Det meste av det du hører i dag er selvfølgelig bare kommersielt piss. Soul er sexy fordi den er ærlig. Det skal være personlig og unikt.
HL: Eksempelvis:
F: D'Angelo tar musikken tilbake til sekstitallet og kommer tilbake med noe helt nytt. Og Erykah Badu har jo sin helt egen stil. Lauryn Hill…
HL: Maria Mena?
F: Pfft.
HL: Norsk soul? Vincens…
F: De norske er stort sett amatører. Soul selger i massevis i Norge. Bare ikke norsk soul.
HL: Det kunne friste å spørre om det er litt for lite hudfarge i norsk musikkliv.
F: (kostelig latter)
Folk må bare forstå det. Soul er ikke noen sjanger. Det handler om ærlighet.
Get yerself connected
Snorre Seim får altså den lykkelige ideen å introdusere Not That Girl for Wah Wah, som han selv er signet på. Det neste som skjer er at Wah Wah inviterer Fethawit til å være med på en promogig på Notting Hill Arts Club. Som om ikke det var artig nok, så blir Wah Wah kontaktet av Stereo MCs. Jeg skal ikke ikke gå nærmere inn på hvor sprøtt det er når noen på siden av deg blir oppringt av en av fjorårets headlinere på Roskilde midt på Madla på 78-bussen, men det ble visst fin tur til London i mars for det. Vi husker ennå det utbruddet.
Ouuuuuh! De kulaste klubbene. Di har Scandinavian Nights kver mandag med den kulaste musikken. Me va på den styste homsediskoen. Ouuuuuh! Booty!
Se nå for deg lille Fetawith i store, svarteste Brixton, og et kjempekræsj mellom to britiske ytterpunkter: Inn en lilla dør til hjemmestudioet til Stereo MCs. Nick ønsker velkommen og spør om damen vil ha en kopp te. Rob beklager med tilsvarende takt og tone at han glemte å tilby damen et trekk av røyken sin. Fetawith takker ja til teen og legger et vokalspor på en av arbeidstitlene til det kommende albumet deres. Det høres jævlig friskt ut.
HL: Hva er det som får en av verdens største grupper innen elektronisk musikk til å høre på deg?
F: Produksjonen! Folk snakker om den norske bølgen. Fåkk det. Dette sporet er i fra Stavanger, ikke fra Bergen eller London. Det er klart det høres.
HL: Er dette måten å bli verdensberømt?
F: De platene til Snorre og Øyvind og DJ Persuit er i utgangspunktet bare i små opplag som går inn på playlister eller til promotion. Men det er jo tydelig at det blir lagt merke til.
HL: Du spiller konsert på Checkpoint 20 juni. Er det fordi du har sceneskrekk at det blir så mye nerve når du synger live?
F: Nei. Det blir bare så altfor lite konserter for tiden. N år vi spilte med Betty UnBlunt så var det kjempehype med Bylarm og greier og greier. Vi spilte hele veien og det var skikkelig rock'n roll. Men det var jo ikke min musikk.
HL: Hva er det du prøver å få til med dette bandet ditt da.
F: Bli rik og berømt he he. Men det store prosjektet er å få musikken til å harmonere med sjelen og budskapet i sangen. Det er det som er så vanvittig vanskelig. Hele tiden.
HL: Det er mye varme i den første demoen deres. Er det noe med Stavanger og soul?
F: Du har jo den historien med Quadraphonics og Philadelphia. En gang fikk de produsert en låt av DJ Jazzy Jeff i USA. Han har produsert for bl.a Will Smith og Jill Scott. Øyvind Jakobsen og David Fjelde fra Quadraphonics er med i bandet. David spiller bass og Øyvind spiller trommer og er produsent. De har skikkelig roen sammen. Ellers har jeg med Ådne sæverud fra kirkemusikklinjen på Bjergsted (Testify! Journ kom) på tangenter. Rolf Kloster, som også spiller for Selome er med på gitar for å rocke det skikkelig bra til og Hanne Vasshus korer. De folka der er jo med på alt mulig.
HL: Lage plate?
F: Vi vil prøve å få lagd en EP så snart som mulig.
HL: Men du snakker jo også mye om å dra til London. Skal du pendle da?
F: London er mitt hjem nummer to. Jeg kan jobbe og bo der og skaffe meg mer erfaring og kontakter. Moren min er jo fra Etiopia og faren min fra Eritrea. De traff hverandre i Israel og etter hvert flyttet noen av av slektningene mine fra israel til Windsor utenfor London. Jeg har vært der jevnlig siden jeg var liten. Windsor er akkurat som Stavanger. Det er mitt hjem nummer to.
HL: Finns det stoltere folk i verden enn Eritreere og Etiopere?
F: Nei. Det gjør ikke det.
HL: Noen som er mer forfengelige?
F: Nei.
HL: Har du borgerkrig oppe i hodet ditt, Fethawit?
F: Jeg hadde det før. Men jeg har det ikke nå lenger J
Halvor Larsen er evighetsstudent på HF i Oslo. Han har aldri vært satanist.