Thorbjørn Grønning (1959-1991) - en utstøtt pioner
Av Arild Rein

Det er mange som fotograferer idag. De fleste fotograferer på systemets premisser for å få en posisjon i systemet'. (Torbjørn Grønning 1980)

1)
Mai 1980: Musikkavisen Nye Takter kom med sitt Stavangerensemblet-nummer. Vokalist Frode Rønli på forsiden. Side to: En ekstatisk konsertanmeldelse fra Studentsenteret i Bergen. Lenger ute i avisen en like ekstatisk anmeldelse av bandets debut-skive Ta ein Kjangs! 'Tyngdepunktet i norsk rock er forskjøvet fra Trøndelag til Stavanger', forkynner journalisten, og døper 'den nye bølgen' banalt nok: Stavangerrock. Begrepet Stavangerrock var dermed et faktum.

I samme nummer av Nye Takter, klemt inne mellom alt Stavangerensembletstoffet, en 3/4 sides presentasjon av den stavangerbaserte gruppa Medium og deres debut-kassett: -død eller dop, utgitt på det uavhengige plateselskapet Rille Records. Den kryptiske overskriften på artikkelen lød: 'Salmer og sanger om dop, død og valsende katter'. Medium proklamerte: 'Vi er de vellykkete som ble tapere, fordi vi ikke ville eller kunne tilpasse oss... Vi er blant dem som blir narkomane, som blir innlagt på asyl. Men i stedet for å gå inn i veldstandssamfunnets avdeling for mistilpassede, omformer vi våre nevroser til en skapende kraft'. Artikkelforfatteren skrev: 'Medium er en merkelig liten kameratkrets. De legger ikke mye vekt på å sparke etablissementet i balla. De ville heller stikke fingeren i ganen på monsteret. (Si 'a'..., si 'a...aa')'. Hvem var disse folkene? Hvorfor kunne, eller ville, de aldri bli en del av den såkalte stavangerrocken?

Medium var en kompakt, velinformert vennekrets i tidlig tyveårene. 'Kjernen' bestod av Thorbjørn Grønning (komponist, tekstforfatter, keyboardist, sanger, rytmemaskinist), østtyske Christina Krug (syntheziser) og Geir Lund (båndeffekter, teknikk). Den musikalske komposten de sugde næring fra, var bl.a tyske Can og Cluster, amerikanske Pere Ubu og Residents, engelske Joy Division og Throbbing Gristle (som de hadde personlig kontakt med), samt energien og de nihilistiske impulser til folk som Iggy Stooge (Pop), Sex Pistols og Ebba Grön. Målet: Å utvikle et eget uttrykk, mens en på samme tid strevde etter å skaffe seg autoritet og selvtillit nok til å spille det. Og dette måtte gjøres i et totalt vakum, beskyttet mot enhver form for berømmelse eller aksept. Ingen brydde seg om hva disse folkene holdt på med. Og gjorde de noe i det hele tatt, gjorde de det for seg selv.

Basen og barndomsstraktene til Medium lå på Storhaug, Stavanger-Øst, denne underlige bydelen der bare kvartaler skiller filleproletariatgatene fra øvremiddelklassens fjonge villastrøk. Flere av Mediumfolka hadde middelklassebakgrunn. De var intelligente. Det var ingen grunn til at de ikke kunne følge i foreldrenes fotspor. Likevel vendte alle karriereverdenen ryggen, og det innebar en mengde svært smertefulle valg. Bla. droppe ut av gymnaset og velge bort den trygge sti. Få av dem hadde jobber særlig lenge, og jobbene de hadde, var lavtlønte og kjedelige - langt fra enhver 'karriere'. Dette var ikke vanlige hippie 'drop-outs' som kunne falle inn i en motkulturell verden full av folk som dem selv. Disse folkene var alene. De kunne ha valgt et enklere liv. De vendte blikket og ørene mot musikk, selv om få var naturlige musikere. Thorbjørn Grønning var kanskje unntaket.

Et dypt raseri strakk seg som en barberbladskarp wire gjennom hele Mediums og Thorbjørn Grønnings musikalske historie. Raseriet var ikke strengt politisk motivert. Det gikk dypere. Det var et desperat NEI til verden, en total avvisning - en type avvisning som dreiv folk i tidligere tider ut i ørkenen, opp i fjellene. Mediums fjellørken var hjemmestudioet i Pedersgate 73. Den kompromissløse holdningen de hadde tatt, gav dem ingen vei opp og ingen vei ut. De vendte seg innover, en trassig holdning for 'de plagede få' som følte at de var helt på utsiden av musikkindustrien, så langt borte fra massemedias blitzlamper det gikk an å komme, og uten håp om et publikum. Det eneste som kunne dempe dette raseriet, var de røde lampene på opptaksutstyret i hjemmestudiotet som stod på nesten dag og natt så lenge Medium eksisterte.

Disse folkene vokste opp med løftet om verdens undergang. Som barn drømte de om Atombomben om natten. En uforsonlig stormaktspolitikk trakk alle Europas smånasjoner inn i den kalde krigen, en politikk ledsaget av en kjernevåpenopprustning som i siste instans pekte mot apokalypsen.

På den hjemlige arena var den 'sosialdemokratiske orden' i dyp krise, på tross av den økonomiske revolusjonen som følge av oljeutvinningen i Nordsjøen. Troen på en sterk stat med evne til å styre økonomisk og sosial utvikling i et overflodsamfunn, ble svekket. Verdier som utjevning og solidaritet sviktet. Det ideologiske hegemoniet til sosialdemokratene gikk tapt. En rå, pengebevisst og reaksjonær vind blåste over Vesten og Norge. I det den norske velferdstaten stod ferdig utbygd i overflodsamfunnet, mistet den sin moralske bærekraft. Den norske nihilismen var et faktum. ('Hva betyr nihilisme? At de høyeste verdier devaluerer seg selv. Målet mangler; hvorfor? finner ikke noe svar! '(Nietzsche). 'Det nye Norge' manglet legitimeringsgrunnlag.

I Mediums og Thorbjørn Grønnings musikalske univers finner en et sterkt element av sykdom og kvalme, en gal skjelvende usikkerhet som effektivt speiler absurditeten og desperasjonen i tiden, en tid fylt til trengsel av konformitet og nyreligiøs pengematerialisme. Dette gjaldt ikke minst i Mediums hjemby, den tidligere misjons- og bedehusbyen Stavanger, som i løpet av få tiår gikk fra å være en nærmest nedlagt og spøkelsesaktig hermetikksmåby til å bli landets oljehovedstad. Konformitetstvangen fra det nye oljeregimet kunne likevel ikke dekke over de negative sidene ved sjokkurbaniseringen Stavanger ble utsatt for på 70-tallet som følge av oljen, med økte sosiale problemer, kriminalitet, droger, nyrike spekulanter og et husleiemarked helt ute av kontroll. Mediumfolka følte dette direkte på kroppen. Reaksjonen på den lokale og nasjonale forvirring - og den allestedsnærværende nihilismen - var desperasjon og tungsinn - på vegne av en truet planet.



2)
Thorbjørn Grønnings offisielle diskografi teller kun tre titler: Mediumkassetten -død eller dop (1980), singelen Europa/Anarki (1981) under eget navn, begge utgitt på Mediums eget Rille Records, pluss LPen Galskapens Teater (1989) utgitt på Thorbjørn Grønnings eget Fallos Plater. Thorbjørn Grønning gav også ut tekstheftet Landskap - en tekstsamling om vår situasjon (eget forlag, 1979). I tillegg til de offisielle titlene, sirkulerte (demo)kassetter med titler som Peiskos for kalde katter (1979), En rød natt til (1980) og Latterlig (1981) blant venner og kjente, kopiert i svært begrenset opplag, og gitt bort eller solgt for en billig penge.

-død eller dop starter med den 12.05 minutter lange instrumentalsyklusen Bjørnevåg-77, en komposisjon Thorbjørn Grønning hadde jobbet med i flere år. En finner en tidligere versjon på Peiskos for kalde katter; Thorbjørn Grønning og Geir Lunds første kreative sammarbeid, et samarbeid som strakk seg fra 78 til 80. Dette var Thorbjørn Grønnings mest kreative periode- der nesten all musikken han spilte inn senere óg stammer fra.

Det å ta opp igjen eldre materiale, bearbeide og perfeksjonere en musikalsk ide, var et av grunnprinsippene Grønning og Lund jobbet etter. Mottoet var: De som har noe på hjertet gjentar seg selv. Noen av dem til galskap. Til gjengjeld gjentar de ikke andre. Sånn sett er det ikke unaturlig at den arabiskinspirete instrumentalen 'Marokko', -død og dops andre låt, finnes igjen i bearbeidet versjon på Galskapens Teater.

Tredje låt ut er den skrekk-realistiske, nærmest horroraktige - og fremdeles like rystende - 'Familien Hansen'. Låten starter med den enkleste rytmeboks før en sump av brummende og billige keyboards reiser seg som et sirkus fra helvete. Med ett er Thorbjørn Grønnings skarrende, desperate stemme der, som et surrende insekt på toppen av ruinhaugene fra en sivilisasjon lagt i grus av seg selv:

Herr Hansen raver litt, danser lett Herr Hansen raver mer, danser tett Herr Hansen raver ensom hjem Legger seg og oonaneerer x 3 -mens byen slukker alle lys Ref: Jeg er ikke redd døden x 2 -men hva som skjer med meg her Fru Hansen holder sin lille puddel lett Fru Hansen holder sin lille puddel tett Fru Hansen holder sin lille puddel fast Til den døøøør av sult x 3 -men hun kan kjøpe seg en ny Ref: Jeg er ikke redd døden x 2 -men hva som skjer med meg her Kromprins Harald smiler profesjonelt Eric Heiden er blitt publikums nye helt Men ukeblader, fjernsyn og film kan aldri gi meg noen virkelighet kan aldri gi meg noen virkelighet kan aldri gi meg noen virkelighet Slik det er står valget mellom dop og død Ref: Jeg er ikke redd døden x 2 -men hva som skjer med meg her Jeg er ikke redd... x 3 (Hyl, fade out)

Som de fleste av Thorbjørn Grønnings tekster, kretser 'Familien Hansen' omkring tema som: seksuelle frustrasjoner, makt , galskap (som følge av maktovergrep), dop, død og senpubertetsangst - redselen for å tre inn i voksenverdenens neddopede (på 'ukeblader, fjernsyn og film') anti-virkelighet. De impulsene som menneskene i tidligere tider fikk fra det ubevisste i form av drømmer, lengsler og forhåpninger, suppleres nå til overmål av billedmediene og den kulørte presse. Billedmediene 'are softening up the mind' som en av Thorbjørn Grønnings intellektuelle helter, anti-psykiateren R.D. Laing har sagt det. I produksjonen av anti-virkelighet foregår det en konspirasjon mellom en overklasse som har kontrollen og eier billedmediene, og alle de som bygger opp om dette kontrollapparatet. Folk som nekter å ta del i kontrolldopet, blir latterliggjort, isolert. Og denne isolasjonen skaper en lynnedslagaktig desperasjon. Valget står mellom dop og død, dvs. det fins ikke noe valg. At det fins ingen annen løsning enn døden, er grunnen til den frenetiske kunstneriske aktiviteteten. Her er det en person som føler at livet hans er fullstendig uten liv, eller motsatt, er så rått tilstede i livet, og så sperret inne i det, at alle følelser blir omsatt til smerte. Men følelsene er fremdeles 'frie', på sin mest apokalyptiske måte - og en apokalypse er, som kjent, ikke skapt for å være kontrollerbar.

Normalitetsdopet 'ukeblader, fjernsyn og film' propper folk fulle med anti-virkelighet og 'reality', dvs. utsletter både minnet og framtidsforventningene. Et samfunn uten minne og framtidsforventninger er i siste instans et ikke-samfunn. 'Glem alt du kunne vært/ glem alt du kunne gjort/ glem alt du var/ glem alt de gjorde mot deg/ glem... at du er overkjørt', som det heter i den groteske discoparodien 'Dans Disco'. Dans i stedet, og glem. 'Dans, dans disco/Dans, dans lett...' og 'Steng sorgen inne i et Discoid smil'. Å glemme er å fortrenge. Å vise fram det fortrengte, både det kollektive og det individuelle, er den seendes vitneplikt. Å konfronteres med sin egen smerte og sorg - og gå gjennom den - er en av de vanskeligste prosesser
i ethvert menneskeliv.

Men hvem vil høre på en autodidakt intellektuell, flasket opp på anarkistiske klassikere, anti-psykiatri, Bjørneboe og Castaneda? Hvem trenger negative romantiske seere i et samfunn av frie slaver, der det hersker en permanent våpenhvile mellom klasser, grupper og individer? Hvem ønsker seg antisosial kunst som bare gir deg dårlige vibrasjoner og gjør en deprimert? Hvorfor er Thorbjørn Grønnings univers så deprimerende og rystende? 'Because it's honest, because it's the bare ugly truth and real sentiment', for å bruke Lydia Lunch sine ord om sin musikk. Og hun fortsetter: 'And quiet often people don't look to music for that' - og ingen andre steder heller, går det an å tilføye.

-dop og død -kassetten avsluttes med den dystre instrumentale kirkegårdsgrøft-dronen 'Ruiner (zyntezizer)' 'som presterer å kunne gjøre den mildt deprimerte anorexiafrøken suicidal i lastebilvis' for å sitere J.A. Handorff i Nye Takter. Death-metal før begrepet ble oppfunnet.

-død eller dop - kassetten, utgitt våren 1980, ble på mange måter begynnelsen på slutten for Medium. Kassetten ble sendt rundt til plateselskaper, men ble sett på som for sær og/eller at det musikalske uttrykket fremdeles ikke var modent nok. Mediumerne oppsummerte det slik: 'Vi tror musikk som virkelig er god, vil slå an uansett om det er langt fra det som vanligvis beskrives som musikk'. - død eller dop- kassetten ble imidlertid aldri kopiert opp i mer enn førsteopplaget på 55 eks. - og det ble aldri noen platekontrakt.

Medium holdt på et halvt år til, og spilte inn ikke utgitt og (nå) forsvunnet materiale. Med disse innspillingene var det musikalske samarbeidet mellom Geir Lund og Thorbjørn Grønning over. Geir Lund og Christina Krug flyttet fra Pedersgaten 73, og studioet ble lagt ned. En annen i mediumkretsen emigrerte for aldri å vende tilbake til Norge. Medium gikk i oppløsning. Thorbjørn Grønning var alene, uten musikalske og intellektuelle samtalepartnere.



3)
I mai 1981 gikk Torbjørn Grønning i studio igjen - alene. På to dager i Staccato Studio (Stavanger) spilte han inn singelen Europa/ Anarki - hans mest fokuserte og beste innspilling. Han var 22 år, på toppen av sin musikalske og kunstneriske skaperkraft - potent og full av selvtillit - klar til å gå i gang med 'de store spørsmål' i kjølvannet av Bjørneboes 'bestialitetens historie': den europeiske nihilismen. Ikke akkurat et vanlig tema å ta opp på en 45rpm singel - popmusikkens foretrukne format.

Den 5.01 minutter lange Europa starter opp med lyden av en fresende barbermaskin, før lyden av en hviskende rytmemaskin og et tungt og seigt synthbassriff trenger seg på. Så er Thorbjørn Grønnings raspende, dobbelteksponerte stemme der:

Europa - en fascistisk religion Europa - en kronisk maktsyk person Europa - syk kjærlighet i hver patron Jeg liker folka, de er ikke deg Du lærte meg å elske deg, men jeg veeet Ref: Barber, barbermaskin x 2 Europa - falske gester og kjølig mimikk Europa - tjukke bøker med farlig kritikk Europa - et blodig flagg og et hellig lik Jeg liker naturen, den er ikke deg Ikke kom og piss for meg, for jeg veeet Ref: Barber, barbermaskin x 2 Europa - en speeda helvetesmaskin Europa - du lærte meg den falske sangen din Europa - ta bort den klamme hånden din Du lokker med fellesskap Mitt svar er et hånlig rap, for jeg veeet Ref: Barber, barbermaskin

Europa, ikke noe kontinent i nyere tid har produsert mer død blant sine egne enn nettopp dette kontinentet. I tidsrommet 1914 til 1945 - med Berlin og Moskva som akse - gikk dette kontinentets innbyggere løs på seg selv i en ren selvutryddelsesorgie. Tilsammen ufattelige 70 millioner menn, kvinner og barn ble i denne korte perioden på 31 år, sultet ut eller avlivet på de mest bestialske måter av sine egne.

Før det 20. århundre gjorde vi europeerne oss mest bemerket som 'eksportører av død', gjennom folkemordet på indianerne (som Thorbjørn Grønning skriver om i låten 'Cortez') og slavefarten fra Afrika. Teksten til 'Cortez', om den spanske conquistadoren og plyndreren av aztekernes rike i Mexico i 1519 Hernán Cortez (1485-1547), går slik:

Cortez, du reiste over land for å finne andre land og spre ditt budskap til flere Med kristendom og sverd fikk de påskrevet sitt verd de som ikke var av dere Ref: Du var en ekte europeer, Cortez Du nådde snart ditt mål dere tente tusen bål du var en europeer Til stanken av de brente lik gjorde du deg rik du var en europeer Ref: Du var en ekte europeer, Cortez Når svulsten vokser seg for stor må den søke andre spor der den blodig kan regjere Og Amerika ble ditt napalm i Østen sier sitt metoden har nådd ut til flere Ref: Du er en ekte europeer, Cortez

Thorbjørn Grønning kjente Europas og europeernes mørke historie. Han vet - og føler seg forpliktet til å fortelle og holde fast ved det han vet.

Med b-siden er Thorbjørn Grønning tematisk tilbake til den søvndyssende småbyen han har vokst opp og bor i, og synger om forvirring og kjedsomhet, kraftløshet og dop, senpubertetsmørket og 'et system som er for jævli'. Her er det en låtskriver som føler ungt og tenker ungt, som uttrykker akkurat det mange talentfulle unge mennesker tenker og føler: Nemlig, at det 'jeget' som nettopp har fått vinger, at alle de muligheter de har blitt forespeilt av 'systemet', har svært få sjanser til å bli materialisert. Det er Unge Werthers lidelser, den nesten tidløse senpubertetsfølelsen av at verden enten er for stor eller for liten for ens egne drømmer og ens egen uro. Resultatet av opplevelsen av utelukkelse og skuffede forventninger er å fly til den indre verden av drømmer og drugs - en container fylt av naken nevrotisk apati og misantropi:

Vi kom da ned til byen vi lengta ikke hjem Der traff vi noen kule kiser og vi preika litt med dem De sa hasj er ikke farlig bare prøøv det sjølv og seee Og vi røyka og vi flippa siden sløva vi oss totalt ned Ref: Jeg sier AAAA Anarki Sånne som kjeder deg som gjør deg desperat Sånne som doper deg til du tror du er fri Folka var så kule bare du preika piss Ja, folka var så kule bare du pressa fram et tåpelig glis Og noen tørna gale noen streita seg opp noen er enda hekta på en idiotisk flopp Ref: Jeg sier AAAA Anarki Sånne som kjeder deg som gjør deg desperat Sånne som doper deg til du tror du er fri Systemet er for jævli Orwells 1984 er her Det kan nok synes forskjellig keiserens storebror har fått seg nye klær Arbeiderene sitter foran tven og tar villig i mot Storebror trenger ikke se dem for alle ser på han Rundt bordet sitter friksen en pipe er på gang Storebror trenger ikke se dem for de ser ingenting Ref: Jeg sier AAAA Anarki Sånne som kjeder deg som gjør deg desperat Sånne som doper deg til du tror du er fri Anarki

Som en ser er friksens dop og de voksnes 'ukeblader fjernsyn og film'-dop to sider av samme sak. Begge er kontrolldop - en måte for 'systemet' å holde sine borgere innesperret i den samfunnsmessige innhengningen. Alternativet er : Anarki.

Thorbjørn Grønning hadde mot til å møte sitt publikum på sine egne premisser. Han identifiserte seg totalt med det musikalske universet sitt. Musikken var ingen bakgrunnsmusikk for livet hans, det var livet hans, hver fiber av det. Samtidig med den eksistensielle smerten som stod som en spiker i hjertet, hadde musikken et sterkt element av det ubevisste i seg som er en av grunnene til intensiteten og desperasjonen i musikken. Han tok fatt i det latterlige. Og kastet seg ut på livets arena. En skal ha stort mot for å vise fram det latterlige i en selv - og ting rundt en. Og det koster.

Europa/Anarki -singelen ble presset i 1000 eksemplarer, og ble raskt en 'underground-hit' i Stavanger. Men den solgte dårlig, og i den lokale og nasjonale presse hersket det en øredøvende taushet. Thorbjørn Grønning hadde havnet i den klassiske outsider/innovatør - rollen: en konstant motbakke preget av obskuritet, fattigdom og frustrasjoner - og etterhvert psykiske problemer. Europa/Anarki-singelen var på mange måter kulminasjonen på en hyperkreativ periode som hadde strukket seg over 4 år. Det skulle gå over to år før Thorbjørn Grønning igjen gikk i studio, og seks år til før resultatet av disse innspillingene kom ut på plate.



4)
Å ta innover seg 'bestialitetens historie' og den europeiske/norske nihilismen -uten sikkerhetsnett- kan få fatale utslag for et ungt sinn. En gjennomgående undergangstemning, en ubestemt og ubestemmelig angst og uro ved det å leve - en mørk skyldsfornemmelse preger dette filosofiske perspektivets bakgrunn og drivkraft; en fornemmelse av at ethvert menneske er medskyldig i hele menneskehetens dårskap og ondskap. Tyngden av denne fornemmelsen knytter uløselig bæreren og hans byrde sammen i den samme ørken. I dette perspektivet vurderes livet utfra dets evne til å bære byrden og ta hele menneskehetens og klodens belastninger på sine skuldre. Belastningen blir for stor. Livet taper i verdi, opphører med å være aktivt, og skrumper inn. Livet - fremfor alt livet - arter seg som en byrde.

Mennesket blir 'et bærende menneske', et esel. Hva bærer det, og for hvem? Forestillingen om å overta en allmennmenneskelig byrde er en knugende samfunnsmessig forestilling, en måte å holde folk i sjakk på innenfor det nihilistiske regime vi lever under. I siste instans er dette perspektivet 'systemets' perspektiv i sin siste og mest nihilistiske fase. For det som lesses på skuldrene til seeren er nihilismens egne produkter og triumf, som består i at livet i dets helhet blir sykeliggjort, gjort til en byrde. Alt oppleves forgjeves, svinner hen, nærmest automatisk. Tenkningen blir anklagende på livets vegne. Den organsiske enhet mellom aktivt liv og bekreftende tenkning eksisterer ikke lenger. Angrepslysten dør ut.

Thorbjørn Grønning hjemsøkes stadig oftere av en skjærende fortvilelse over mangel på interesserte lyttere og av forestillinger av svik og død. Og mister gradvis evnen til å rokkere mellom perspektivene sunnhet og sykdom. Nevrosene slår over i psykoser. Da perspektivene stivner og blander seg under påvirkning av organiske og psykofarmakaiske prosesser, smelter også sykdommen sammen med livsverkets avslutning. Sykdommen forlater musikken, avbryter den og umuliggjør videreføringen.

Riktignok spilte Thorbjørn Grønning høsten 1981 inn en ny demo, demoen Latterlig - for det meste gammelt materiale - og mye av dette materiale ble igjen spilt inn på ny i 1983-84 i Westland studio (Sandnes) sammen med gitaristen Audun Espeland, og gitt ut som Galskapens teater i 1989. Men angrepsevnen var ikke lenger tilstede. Etter den sytten timer lange innspillingen av Galskapens teater, som altså strakk seg over to år, gikk aldri Thorbjørn Grønning i studio igjen.

Galskapens teater er dominert av lange landskapsinstrumentaler som 'Jæren', 'Boknafjorden' og gjengangeren 'Marokko' - platas siste kutt - inspirert av en tur til Marokko i 1979 og spilt inn i flere ulike versjoner. Åpningskuttet, den melankolske og Joy Division-inspirerte 'Seremoni', platas beste kutt, avslutter med tekstlinjene: 'Noe venter langt der ute/Skal vi bli eller skal vi gå'. Hva er det som 'venter langt der ute' om ikke døden.

Døden - og muligheten for at døden er en vei ut - var til stede som en glo gjennom hele Thorbjørn Grønnings musikalske virke. Som i 'Han er fri', fra kassetten En rød natt til (1980) hvor siste verset går: 'Ole flyter som en tom kajakk/ Ole er for siste gang sjakk matt/ Han drives nedover stryket/ Før han senkes i dypet/ Ole lukker sitt øye for godt// Ref: Han er fri //' 'Han er fri' er på en gang en lovsang ('Han er fri') og en selvoppgivelsessang ('Han er fri' - fordi han er død). Tankene omkring døden blir altoppslukende, og kulminerer i avslutningen på tittelkuttet 'Galskapens Teater' der en messende Thorbjørn Grønning ad infinitum snakkesynger (til seg selv): 'Si meg hva vil du gjør... til du dør'. Det er ingenting å gjøre. Døden har allerede innhentet han.

Det skulle gå fem år fra innspillingene av Galskapens teater var ferdig til musikken forelå på vinyl. Og grunnen var ganske enkel: Som vanlig var det ingen plateselskap som var interessert. En nedkjørt Thorbjørn Grønning måtte gjøre alt selv. Først skaffe penger for å kjøpe ut masterteipen, og så skaffe finansiering til å få trykt opp platen. Dette tok tid. Og krefter. Overskuddet av platesalget skulle gå til Bellona, fordi -som Thorbjørn Grønning skreiv på baksiden av platekoveret - 'det er på tide å redde livet på denne planeten'. Galskapens teater hadde ingen distribusjon, og ble kun solgt fra noen få lokale platebutikker eller rett fra Thorbjørn Grønning selv. Han laget ikke mer musikk.

Thorbjørn Grønning ble funnet død i Byfjorden (Stavanger) i mai 1991, to uker etter at faren hans - som var yrkesmilitær - døde. Han ble 32 år.



5)
Mediums og Thorbjørn Grønnings musikalske 'karriere' falt historisk sammen med Stavangerrockens glansperiode, men det var ingen berøringspunkt - overhodet - mellom dem, hverken musikalsk eller ideologisk. Mediums og Thorbjørn Grønnings nihilistiske og apokalyptiske univers kunne ikke være lenger borte fra det konforme, livsfjerne - og totalt ufarlige - stavangerrockuniverset. Det var som to solsystem i samme by. For å illustrere dette kan en se på to by-epos med ekstremt ulike tolkninger av, og erfaringer fra den samme byen: Stavangerensemblets 'I byn' og Thorbjørn Grønnings 'Anarki'. Først 'I byn': 'Eg greie meg'kje uden ligavel/Eg tar ein ronde nå i kveld/Då kan du gjørr ka eg vil/Då kan eg se ka eg vil/Ingenting e så live i byn/ sama ka du enn måtte meina/Ingen e sånn så folkå i byn/ jaffal når du e aleina/ Der kan du gjørr ka du vil, der kan du se ka du vil/der kan du tro kva du vil, der kan du sei kva du vil.../I jaffal når du e for deg sjølv....../Ingenting e så lokter i byn,/ sama ka du enn måtte meina/ Ingenting e så lydar i byn,/du hørre di når du e aleina' (Roalkvam, Tang Wa). Opp mot denne pludrete og intetsigende teksten settes 'Anarki' : 'Vi kom da ned til byen/vi lengta ikke hjem/Der traff vi noen kule kiser/ Og preika litt med dem/ De sa hasj er ikke farlig/ bare prøv det sjølv og se/ Og vi røyka og vi flippa/ siden dopa vi oss totalt ned.../Folka var så kule/bare du preika piss/Ja, folka var så kule/bare du pressa fram et tåpelig glis/Og noen tørna gale/noen streita seg opp/noen er enda hekta på en idiotisk flopp/ Jeg sier aaaa anarki/Sånne som kjeder deg/som gjør deg desperat/Sånne som doper deg/til du tror du er fri'.

Hadde Medium og Thorbjørn Grønning, electronicapionerer i norsk sammenheng, noen relevans i 1980/81? Har de noen relevans idag? Medium var dømt til undergang. Thorbjørn Grønning var dømt til undergang. Alt fra Stavanger som ikke er konformt er dømt til undergang. Medium var et totalt irrelevant musikalsk prosjekt. Thorbjørn Grønning var et totalt irrelevant musikalsk prosjekt. Det var Mediums og Thorbjørn Grønnings styrke. De vil for alltid tilhøre de ukjentes brorskap.





Takk til Thomas Svendsen, Svein Arne Tinnesand og Trond Meling for verdifull informasjon. En spesiell takk til Geir Lund som har latt meg få bruke hans Medium og Thorbjørn Grønning-arkiv.

Arild Rein, Cand. Philol.
Har skrevet romanene Hundedagane (Samlaget, 1998) og Grisekoret (Samlaget, 2001)