"En pakke Golden Vagina, takk.” Reggae i Stavanger 1983 – 2002.
Av Helge Thornes
Stavanger. Byen hvor folk i 2002 fortsatt lar seg imponere av engelsk aksent. (”Han har visst bodd i London…”). Byen hvor slavementaliteten er institusjonalisert. Byen hvor bevilgende myndigheter tror at urbanitet kan injiseres inn i folk (”Vi trenger en plass hvor urbane kunstnere kan få utfolde seg..”).
Festivalbyen. Hver helg en ny festival med krav på støtte. Alle like viktige for Stavangers framtid som turistmål. Norge arrangerer fredskonferanser,
Stavanger festivaler.
Andedammen. Plask litt i den ene enden og du har alles oppmerksomhet, inkludert journalistenes (med mindre det er en festival på gang, da er kapasiteten sprengt).
Stavanger, høsten 1984.
Går langs Madlamarkveien. Det er lørdagskveld/natt. Ølpose i hånden, regn i ansiktet.
Leter etter en eller annen fest, ingen vet egentlig nøyaktig adresse eller om vi er invitert.
Gir opp etter noen timer, blir i stedet stående i et buss-skur å drikke pilsen. Regnet og vinden holder oss der utover natten…
Herregud. Hvor mange helger ble ikke tilbrakt på dennen måten? På jakt etter en fest man aldri fant? Alltid regn.. Alltid nordavind… Traff man noen jenter var man enten for full eller søkkvåt…
Og så våkne opp på søndagsmorgen og vite at verden var stengt. Noen hadde trykket på pauseknappen..
Ikke engang bensinstasjonene hadde åpent. På TV: ingenting (bokstavelig talt: ingenting). Jo, direkteoverført gudstjeneste, hele dagen...
En tristesse som ikke lignet grisen…
Men så: i en kjellerstue på Auglend, glimt av lys.
Ut av høytalerne strømmer Prince Buster/Judge Dread’s oppramsing av Rude Boys han vil straffe: George Grab-and-Flee, Emmanuel Zachariah Zakipan, Adolphus James…
Fantastiske navn, uttalt på det jeg senere fant ut het jamaikansk patwa..
Der og da forandret verden seg. Det var varme lyder, ja, og karibisk polyrytmikk, ja, men og en påfallende mystikk inni der.
Et løfte om noe mer..
Køx og cruise og dypt og fett og bredt!
I kjellerstuen til Thor traff jeg etterhvert resten av skinhead/suedehead-kjernen i Stavanger. Otto, Dag, Sib… Sentrale navn i enhver framstilling av reggae-miljøet her i byen.
Som i andre deler av verden ankom reggaen Stavanger i kjølvannet til pønken. Dette er godt dokumentert andre steder, la meg bare her igjen minne om at Clash gjorde en versjon av Junior Murvin’s ”Police & Thieves” allerede i 1977..
En del av Stavanger-skinsen var 1.generasjon pønks (Otto, Dag) som hadde vokst fra sikkerhetsnålene og fikk koblet seg på en langt dypere groove..
Og tur-operatører som Vingreiser og Tjæreborg leverte ukes-turer til London for 8-900 kroner..(!)
Ska, sammen med Rocksteady og Soul, dominerte skinhead- og mod-klubbene i
London på begynnelsen av 80-tallet. Besøkte man Gossip’s eller 100 Club på den tiden kunne man ikke unngå å bli revet med av denne rytmen.
For Stavanger-skinsen ble London hjem nr.2. Utover de lave reisekostnadene finnes det i alle fall to helt logiske grunner til dette. 1.: Klær. Hvor ellers skulle man kjøpe doc’s, brogues, loafers, button-down skjorter, sta-press bukser, skreddersydde dresser?
2.: Plater. I London fantes Daddy Kool, Dub Vendor, Honest John’s, Peckings..
Cool Breeze-plakat fra begynnelsen av nittitallet. Design: Dag Løland.
Vanvittige mengder med plater ble tatt med til Stavanger. Til å begynne med mest oldies
(50, 60 og 70-tall), men etterhvert også mer og mer av den nye stilen: Dancehall.
Og her passer det å introdusere et nytt navn i denne historien: William Helvik (nå i Rub A Dubs). Beatniken William hadde drevet platebutikken Råkk & Rålls i Valberggt. (senere i Breigt.) mellom 1980 og 1983, og hadde tatt inn både reggae og pønk, som den eneste i byen. Gjennom sytti-tallet hadde han satt hjemme og hørt reggae for seg selv, og ventet på at flere skulle se lyset..
På tross av forskjellen i alder og hårlengde – før eller senere måtte veiene krysses. Og det gjorde de!
Fram til 1985 var det kun en håndfull mennesker som fikk nyte av denne musikalske skatten i Stavanger. Platene ble, naturlig nok, kun spilt i private settinger – på vorspiel, på fest, hytteturer etc. Ingen av byens få utesteder ville spille noe annet enn hva naboen spilte. Helt til ”Martinique” i Pedersgt. ansatte en svensk bartender..
I baren oppe i andre etasje regjerte Micke, og av en eller annen grunn så han seg tjent med å ha denne gjengen med kortklipte (og langhårete) samfunnsfiender som stamkunder. Medbrakte tapes ble umiddelbart satt på stereoen, og dermed ble den dølle pastell-plassen (komplett med fake jukebox og Marylin Monroe-plakater) plutselig Stavanger´s første reggae-klubb!
Og etterhvert traff man vennligsinnede også bak baren på Sting (Roar, Jan Helge), genuint musikk-interesserte folk som var åpne for noe nytt. Props ut til dere!
Turene til London fortsatte. De mest innbitte hadde 3-4 shopping-raid i året, og i tillegg ble det handlet plater via postordre. Anekdoter fra disse turene kunne fylt en hel artikkel, men i ren underholdningsverdi skiller mange av Dag’s eskapader seg ut..
Det engelske språket kan som kjent inneholde fallgruber, og det gjelder å holde tungen rett i munnen hvis man ønsker å framstå litt verdensvant og kjapp i replikken.
På en flytur hjem fra London i 1988 skulle Dag fylle opp tax-free kvoten sin, og han hadde bestemt seg for å kjøpe rulletobakk istedenfor ferdigrøyk. Etter en evighet med bestemming og ombestemming faller valget til slutt på Golden Virginia-tobakk, og flyvertinnen blir tilkalt; ”’Allo darlin’, I’d like a carton of Golden Vagina, please!”
På denne tiden (87/88) begynte utelivet i Stavanger å forandre seg. Mange nye steder kom til, blant dem ”Konsulatet” på Strandkaien, i regi av Sting-eier Terje Vallestad.
Her var konseptet World Music, og her fikk også Thor og Otto slippe til med reggae og ska på vårparten i ’87. ”Konsulatet” eksisterte ikke så lenge, og reggae-kveldene var vel knapt noen enorm suksess, men noe hadde ihvertfall begynt å skje…
Sommeren ’87 ordnet Otto seg klubbkveld på ”Rokokko” (nå Bogart’s), i smauet bak kinoen . På plakaten sto det ”100% Jazz, Soul & R n’ B”, og ”Loosing your cool could be fatal…” Dag ble også med som dj, og i disse lokalene fikk man endelig en indikasjon på at reggae kunne funke som dansemusikk i Stavanger (for det ble spilt reggae og..). Det var høyt under taket, to etasjer (og dermed et galleri), og et kult lite dansegolv..
Dessverre var ikke innehaverne like kule som lokalet, og når det kom fram at afrikanere ikke slapp inn gjennom døren, var det brått slutt på samarbeidsviljen til dj’ene.. Snakkes!
Thor og William ble booket inn oppe i kafeen på Sting i ’89 (dette var før nattklubben hadde åpnet), og spilte på 1 platespiller en hel kveld.. Arbeidsoppgavene ble delt: 1 mann fant plater og lyste med lommelykt – 1 mann satte platene på… Go deh, selecta!
Trolig var dette første gang Cool Breeze-navnet ble brukt.
Uansett, det var Sib som kom på det – inspirert av Big Youth’s sangtittel – og Cool Breeze ble fra da av navnet på et reggaeklubbkonsept som har ført en regulær vagabondtilværelse i Stavangers uteliv…
Med forskjellige dj’s (Dag, Thor, Otto, Bjørn, William og etterhvert også yours truly) gjestet Cool Breeze i perioden ’89 –’98 følgende plasser; Folken, Cementen, Sting Nattklubb, Café M (i Torgterrassen) og Café M (i BUL-huset), Breivei, Amy’s Coffeebar, Korvetten, Checkpoint Charlie.
Reggae Dances i Stavanger på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, kunne (sett fra dj-boksen) være ganske bisarre greier. På en typisk kveld på, la oss si, Café M i Torgterrassen, var det ofte det samme scenarioet som spilte seg ut.
I det ene hjørnet flokket skinsen seg, fine på håret, med knivskarp buksepress og blankpussete sko. I det andre - friks & hippies, med langt, tjafset hår & vide gevanter.
De førstnevnte hadde kommet for å drikke øl og danse til uptempo reggae & ska, de sistnevnte kom for å drikke vin og danse en slags soldans til seig roots reggae…
Dette kunne det bli spenninger ut av, og verbal hetsing forekom nok, spesielt fra det ene holdet (J), men aldri noensinne kom det til alvorlige konflikter mellom de to grupperingene. Ikke en eneste gang! (The niceness..)
Musikkmessig var Cool Breeze-kveldene ganske varierte. Noen av dj’ene hadde en forkjærlighet for ska, rocksteady & instrumental skinhead reggae, noen spilte mer conscious/cultural reggae, andre igjen dancehall og hardcore ragga.
Troubletone-flyer fra 2001. Design: Yngve Heinzerling.
Studio One/Coxsone-produksjoner har nok allikevel vært møtepunktet smaksmessig for de involverte. Helt siden 80-tallet har det blitt spilt Jamaica-pressinger av Studio One’s foundation rytmer her i byen. Jamaica-pressinger betyr her rett og slett at lyden i platene er dypere og bredere enn på re-release utgavene som man nå får tak i England og Europa (for ikke å snakke om cd-utgavene).
Det var derfor med en flau smak i munnen Cool Breeze miljøet var vitne til
100% Dynamite fenomenet. Dj’ene bak denne reggaesamlingen spilte i Stavanger i ’98, og spilte nyopptrykk-versjoner av de samme platene som har blitt spilt her i byen de siste 10 årene.. Forskjellen bestod bare i at når en engelskmann spilte dem, da danset folk som gale (på en onsdagskveld), til de samme platene de snudde ryggen til uken før.
Et dårlig skussmål for Stavanger’s would-be hipsters, indeed..
I 1997 fikk så Stavanger sitt (og Norges) første reggae sound system – Troubletone.
Grunnlagt i sammenheng med et besøk av Delroy ”Crutches” Jones og sound systemet Weed Beat UK. I Troubletone er flere av aktørene fra Cool Breeze samlet igjen, men denne gangen er fokuset et annet. Nå satses det i første rekke på Dancehall og Ragga, samtidig som man har med den historiske ballasten i form av revive reggae.
Troubletone har sin faste kveld hver 2.fredag i måneden på Sting Nattklubb, og står også bak Norges eneste spesialistbutikk for reggae og dancehall (www.listen.to/troubletone).
Den 14. juni 2002 gikk Troubletone inn i et historisk soundclash mot Raggabalder Riddim Rebels fra Oslo. Vinneren av tvekampen ville kunne titulere seg Champion Sound i Norge, og det var opp til publikum å avgjøre hvem som vant…
Denne merkedagen i norsk musikkhistorie kan du lese om et annet sted på disse sidene.
