Festivallokalet var en fin overraskelse. Et sjøhus ved brygga i Haugesund innredet som en gammel sjøbod, med krabbeteiner hengende fra taket og gamle sildereklamer på veggene, er nok ikke omgivelser som festivalens største navn, østerrikeren Christian Fennesz vanligvis pleier å ha rundt seg. Det er nok lettere å se for seg kliniske og minimalistinnredede kunstgallerier i Wien og Berlin når en hører den glassmanetaktige, statiske men også flytende og opphakkede glitch-popen hans for seg.

Torsdagen startet med 'våre egne' (som det heter) Jazzkammer. Duoen bestående av Lasse Marhaug og John Hegre har holdt det gående et par år. De har gitt ut CDer både på bl.a. Smalltown Supersound og Ground Fault recordings og må vel regnes som ganske drevne innen laptop-improv. Susete og sosete men forsåvidt behagelig lavstøy og og et helt mikro-univers av klikk og blopp og sssssst og krrrrrkk ptptptpt dreiv det hele fint avgårde i begynnelsen. Nærmest som en slags tidevanns-støy. De er på en måte flinke til å balansere all slags støy og blopping og krasj inn i en egen rytme og groove om du vil. Etter 10 minutter tok det seg opp i intensitet. Mer og kraftigere støy blir splintret opp og rikosjeterer før lyden blir slengt ut i rommer og rett i fleisen på deg. Det er intenst, kraftig og øreplugg-vennlig, ikke øre-vennlig. Finfine greier.
Stockhaus var andre og siste artist denne første dagen. Jeg lurer på om noen egentlig hadde trodd at det var Stockhausen (altså KarlHeinz) som skulle spille ? Antagelig ikke, ved nærmere ettertanke, da hadde vel billettprisen vært 3000% høyere. Stockhaus er altså en 'artig' fyr fra Florø som har gitt ut en EP og et album tror jeg.
Musikken hans kan vel beskrives som en slags halvsnål og helskeiv elektro-low-fi. Instrumenteringen besto av sur gitar, sur bass, husorgel, billig trommemaskin og 'eiendommelig' vokal fra hr. Stockhaus selv. Det var slapt, det var pillråttent, men de rocket tidvis ut.
Jeg kan ikke si at dette er min kopp med te om dagen, men de scorer vel litt på en slags merkelig sjarm. Mye av appellen til Stockhaus blir litt vel slappfisk og hahaha-aktig med mye 'intertekstualitet' (låttitler som "DIY in NYC") og smart-ass holdning. Tidvis underholdende med noen fengende låter, men for mye Pavement med hodet opp i rompa.
2 meget forskjellige konserter første kvelden altså.

Haugesund er som noen vet en ikke altfor stor by, men fin til å gå og sose rundt i noen dager. Man kan vel ikke akkurat si at dette var en type festival som snudde hele byen på hodet. Safe as milk kan vel neppe kalles noen festival i stort format, men på fredag var det altså duket for de største artistene. Heldigvis hadde det også møtt fram betydelig flere denne kvelden (nærmere 200 mot ca. 100 kvelden før) Programmet åpnes med svenske Hazard, eller Benny Nilsen som han forståelig nok ikke bruker som artistnavn. Han har gitt ut iallefall 2 plater under Hazard navnet på den habile engelske mainstay-labelen Ash International, som er et underbruk av Touch. Touch har vært en god leverandør av esoterisk og mørk og merkelig undergrunnsmusikk (som f.eks. Hafler Trio) siden 1982.
Hazard mante nokså fort fram en mørk og kraftig drone fra laptopen sin. Lyden krasja litt i begynnelsen, men han kom seg fort i gang igjen. Settet hans besto av en 30 minutters lang og intens og mørk drone. Det er på en måte ørlite beslektet med Biosphere (som for øvrig også har gitt ut på Touch) men mye mer knugende intenst kraftg. Det ble nesten svimlende etterhvert. Vi snakker ikke om noen enkel fuzz-gitar og feedback droning, dette er mer truende og uidentifiserbart. Musikk som en slags farlig radioaktiv jordstråling eller noe.
Strålende greier spør du meg. Jeg kan tenke meg at Hazard bruker mange, mange lag med gitarer og synther og maskinlyder og at han looper dette og legger det i uendelige lag oppå hverandre live. Deretter var turen kommet til Christian Fennesz, som faktisk har blitt hypet ganske mye i det siste. Det siste albumet hans "Endless summer" har fått mange superlativer overalt og har solgt, fikk jeg vite, i nærmere 15000 eks., og det er mye til å være 'denne typen musikk'. Når det gjelder mye elektronisk undergrunnsmusikk av 'Wire-sorten', snakker mange om '500-klubben'. "Endless summer" som er utgitt på den meget toneangivende østerrikske labelen Mego (for øvrig en mer enn åpenbar inspirasjonskilde for Smalltown Supersound) er forsåvidt ikke så vanskelig tilgjengelig som enkelte kanskje skulle tro. På mange måter er det en pop-plate, hvis man da er enig i at f.eks. My Bloody Valentine er pop. Musikken er bygd opp vel hjelp av nokså klare pop-strukturer, men forandret og bearbeidet og om en vil, dekonstruert på datamaskinen. En kan kanskje kalle det en slags elektronisk pop som er digitalt dissekert. Tenk deg en CD som er forsøkt slettet, men resultatet har ikke vært helt vellykket, og en sitter igjen med digitale spor og 'rester', eller en slags glass-aktige 'overflater'.
Selv om "Endless summer" er en strålende og fin plate, må jeg nok innrømme at jeg ble en smule skuffet da jeg hørte den. Det hadde nok ikke gjort noe om pop-elementene var enda mer åpenbare og fengende, noen av sangene blir muligens litt statiske og stillestående.
Settet til Fennesz viste seg å være relativt improvisert. Han startet gjerne med en del tilfeldige blipper og boinker og satte i gang loop etter loop, men sangene eller lydbrokkene ble fort ganske rytmiske og spenstige også. Mye tynn og hissig data-støy gjorde at settet hans ble nokså bråkete til tross pop-grooven hele tiden var tilstede.
Musikken til Fennesz var ganske så forskjellig fra både Jazzkammer og Hazard på den måten at Fennesz er mye mer leken og rastløs og han har hele tiden popstrukturene og lag på lag av skamklipte melodisnutter i bånn. Det var fint, det var veldig drivende og egentlig lett tilgjengelig, men hele cut-up kjøret og pssst-fsst-krrkk-pllppp prossesseringen gjorde det ganske støyete også.
Og så inntok et noe annet klientell Høvleriet, for 3 og siste band denne kvelden var viet Sister Sonny. And now....for somethingcompletely different.....kan vi trygt si her. Dette bandet har holdt seg flytende i 3-4 år nå, vil jeg tro, og har skaffet seg et rykte som solid liveband. Og det var nok en del som kom for å oppleve akkurat det. Plutselig var Wire-abonnentene outnumbered av studenter, rockere og studentrockere. Sister Sonny har vel sin berettigede plass i rocke-Norge, men jeg klarte ikke helt kople meg inn på denne frekvensen denne kvelden. De høres for meg ut som en slags sub- Motorpsycho når de gjør pop og Coldplay og noe til. De er dog flinke til å lage svære, episke og relativt melankolske popsanger som kan være nokså suggererende. Og har uten tvil et bra scenetekke.
Tiden i Haugesund ble flittig benyttet til å deale og bytte plater, drikke større eller mindre mengder øl og i det hele tatt henge ut med folk man tidligere bare har hatt epost-kontakt med. Fine greier.

Siste kveld startet med laptop-wizard Alexander Rishaug (har nettopp gitt ut CD på Smalltown Supersound) og hans nokså bråkete improviserte fil-kræsj støy. Sette hans var nokså motsetningsfylt og støyende.
Det begynte med en tynn og skingrende men hard og intens dronelydsom uregelmessig ble avbrutt av kvasse knepp og klikkelyder. Han bygget det videre opp med masse urytmiske tilfeldige beats og klikk og kræsj. Det hørtes ut som om han loopet masse tilfeldige lyder inn i hverandre og på en måte overfylte filene slik at de
krasjet sammen. Interresant og kult en stund, men jeg merket etter hvert at jeg hadde nådd et visst metningspunkt i forhold til laptop-improv.
Det er ikke det at det spiller så stor rolle om musikken er lagd på laptop eller ikke, det later nesten til at en del folk snakker om laptop musikk som en egen sjanger, som jeg da ikke kan se noen grunn til å si. Det dreier seg vel utelukkende om et virkemiddel, men allikevel ser det ut til at mange som lager stoff på laptop fort havner inn i dette fil-krasj-kjøret, og du klarer vel egentlig bare så mye av det om gangen.
Datarock, som var andre band ut denne siste kvelden, har nok et helt annet forhold til elektronikk. Her er vi definitivt veldig langt unna laptopens domene. Disse fine fyrene fra Bergen, som har en EP eller 2 ute på Telle Records, bestreber seg åpenbart på å inneha et image bestående av en opphøyd syntese av Devo og Human League. Ultra-corny low-tech electro-pop komplett med urgammel Commodore 64 trommemaskinlyd var det de forsøkte å vinne våre hjerter med. Og jeg synes de lyktes veldig bra. Masse bra sanger som fungerer som bare det, komplett med en vokalist som må være en av de store croonerne for tiden. Dette er store underholdere, og hvis de klarer å skifte ut 4-5 av de svakeste sangene og erstatte dem med noen nye hits, har vi en vinner. Hvite bukser og T-skjorter, kleine som bare pokker og en skjerm med ultra-primitiv-men-designpolitisk korrekt
1982-vic20-grafikk er de viktigste elementene i sceneshowet. De spilte også "Mongoloid" av Devo og en Human League sang. Heligvis unngikk de "Tainted love". Ikke det, det er en stor låt, det er bare så mange andre som har gjort den nettopp.
Hardcore-bandet JR Ewing, som avsluttet festivalen som siste band på lørdagen, hadde også et bra scenetekke, men på en helt annen måte. JR trødde til med den høyeste konserten jeg har vært på siden Swans i Bergen for en 5-6 år siden. Det var aldeles vanvittig. Musikken er også så sinnsykt tett og hard at jeg følte meg helt mørbanket
etterhvert. Det var full pakke, gitaren på 11 og på trynet ned trappa fra første sekund, og sånn fortsatte den omtrent i 45 minutter. Vokalisten svingte konstant rundt på mikrofonen etter ledningen og spyttet og kavet på, trommisen spilte som om han fikk betaling pr. trommeslag og de 2 gitaristene og bassisten holdt kjøret oppe de også.
JR Ewing har gitt ut 2 langspillere og har en ny på vei snart, og i tillegg har de gitt ut haugevis av splitt-singler på mange pønk- og hardcorelabler i Norge så vel som Europa og USA. Jeg har hørt en del på debut LPen "Calling in dead" som kom ut på nederlandske Coalition records for en stund siden, men det var faktisk vanskelig å kjenne igjen så mange av de raske og grumsete 1-2-3-vroom-og-så- blir-du-overkjørt-av-godstoget-sangene. Høyt, fysisk og veldig, veldig intenst. Og ille for ørene, men bra sjelen antar jeg.

Safe as Milk er en fin, liten festival på vei opp, ser det ut til. Det virket som om entusiastene bak hele arrangementet var fornøyde med både kvaliteten på konsertene og oppmøtet. Det lover bra for neste år. Det ville nok gjort seg med et enda større program, og det kan det vel bli de neste årene hvis vi kan dømme ut fra årets suksess.
Jeg ville nok satset på en enda mer rendyrket undergrunnsprofil, målet bør jo være at alt skal være såkalt cutting edge. Men en trenger muligens noen av de større rockebanda for å få det til å gå rundt økonomisk. Sildajazz derimot, trenger vi ingenting av.





Sindre Bjerga har drevet med rock og andre uhumske lyder av og på siden ca. 1991, de senere år mest som en del av "improvokatør" emsemblet Fibo-Trespo. Har også vært en vesentlig del av Stavangers "super-group" Kirsti del Sparboe Group. Har syslet med plate, CD og kassett-utgivelser og fanziner under GOLD SOUNDZ navnet siden ca. 1996. Har også foret studentene i Bergen med musikk de ikke trodde fantes i noen år (ca. 95-97)

sindrebjerga@hotmail.com