INGEN LYD - MASSE BRÅK
Av Sindre Bjerga
Ny Musikk Rogaland sin konsertserie, SEQUENZA, er godt i gang på Tou Scene i Stavanger. Fredag 4. oktobers mildt sagt snedige konserter var et solid bevis på det. Det som kanskje var aller snedigst, eller kanskje mer underlig, dog ikke overraskende, var at folk ikke kjente sin besøkstid. På den andre siden vil artistene som herjet på fredag ALDRI kunne beskyldes for å flørte med de store massene, eller hva det nå heter.
Hovedkonserten på fredag var med det japanske trekløveret Otomo Yoshihide, Taku Sugimoto og Sachiko M, navn som åpenbart er vanskelige å huske eller ha noe forhold til for folk som ikke graver langt, langt ned i platebunkene. Dette er ikke ting de har på platekompaniet, for å si det sånn. Men Yoshihide er en mann med et stort navn og rykte innen de hotteste improvisasjonmiljøene verden over. Han har spilt med folk som Derek Bailey og John Zorn og har gitt ut et utall plater, både solo, duo og med mange andre konstellasjoner, mest kjent er kanskje improv-progrock-sample-klipp-og-lim emsemblet Ground Zero. Fakta om Japan : Det er et lite land med masse folk som på mange måter er annerledes enn oss amerikanere og andre nato-folk. De har et annet forhold til eller grep på estetikk og hva vi kan kalle ‘form’ (som ofte ikke lar seg skille fra innhold, muligens).
Denne konserten er på mange måter det mest ekstreme jeg har opplevd. For det første opptrådde de ikke som en trio, men gjorde 3 separate sett. Sachiko var først ut og hun spilte streng tatt bare en tone i løpet av sitt 20 minutter lange sett. Hun hadde en slags tonegenrator som det kom en høyt pitchet sinus-tone ut av (elektronisk generert lyd, som summetonen i telefonen). En tynn, spinkel, ubehandlet lyd som du på en måte først ikke hører, men som etterhvert fyller hele hodet ditt, fordi den treffer smokk! rett inn på ørebeina. Etterhvert blir det faktisk veldig ubehagelig, men hvis du snur litt på hodet av og til så klarer du å oppfatte lyden i en slags naturlig stereoeffekt. Den godeste damen la inn noen ørsmå knepp av og til, som i en slik sammenheng fungerte som rene eksplosjonene men samtidig var helt nødvendige for å brekke opp lyden.
Nestemann ut var Sugimoto på klassisk gitar. Jeg går ut i fra at han ofte får høre dårlige vitser om hvor mye han får betalt per tone, men jeg har aldri hørt noen som nesten ikke har spilt gitar på denne måten. Han plukket fram en tynn, lys tone som han lot henge litt i lufta med en volum-pedal før stillheten overdøvde han igjen det neste minuttet. Så en ny dump, flat klirrrr! Sånn fortsatte det de neste 15-20 minuttene. Det kan på en måte være fint med en slik opplevelse. På en slags zen-aktig måte blir man tvunget til å forholde seg til noe som må kalles en intens stillhet, og du merker at du faktisk venter i en enorm spenning på neste tone.
Vi kan vel si at John Cage i stor grad er tilstede i Japan også. Dette er musikere som har tatt det Cageianske credo om å “let the sounds be what they are” på alvor. De har til og med gjort det til et estetisk grunnprinsipp. Selvsagt går de på en tynn linje. For de som kjenner til musikken til Morton Feldman eller Cage sine pianostykker vet at det kan være veldig krevende å forholde seg til, skal vi si ukontekstualisert lyd på denne måten. Den ene tonen har ikke forutbestemt hvordan den neste tonen skal bli, hvis det sier
noe mer.
Yoshihide kom imidlertid med noe helt annet. Nok stillhet. Platespiller uten plate ? Hva spiller han da / på ? Innlysende. Platespilleren selv, eller nærmere bestemt platetallerkenen. Jeg har fått det for meg at den godeste Otomo har oppfunnet en slags moderert platespiller selv, der han har byttet ut nåla med ståltråd. Han hadde også en slags ledning med ytterligere 2 pick-up’er med ståltråd istedet for nål. Det begynte relativt rolig (eller selvsagt ekstremt bråkete i forhold til de 2 forrige settene) med en skrapende metallisk klanking produsert av nåla rett på metall-tallerkenen kjørt gjennom noen effekter. Han trykket pick-up armen hardt nedpå og lyden ble enda hardere og skingrende. Jeg trykket øreproppene langt inn. Han begynte å fingre med de andre ståltråd-wirene også, og da var vi i produksjonshallen på stålverket. Samtidig var det veldig vakkert, en klar og fin skingrende metallisk klang. Ikke som skraping på metallplater, men en massiv, romlende, sterk og intens klanging. Og det bygget seg opp og opp, og ble mer og mer teksturert da han brukte ståltråden på metallrillene ytterst på tallerken. Etterhvert bygget han det litt ned igjen, før han tok gummimatta som alle andre kjedelige DJer bruker til å legge vinylen på og kvelte hele greia. Ssssssssssjnk! Platespilleren kvelte seg selv...
Dette hadde man ikke kunnet gjøre med en CD-spiller. Så det så.
Mer japansk
Forøvrig har dette vært en ordentlig Japan-helg. Torsdag 3. oktober spilte Ruins på Checkpoint Charlie. Det må også kunne kalles en høyst uvanlig konsertopplevelse ut hva hvilken standard som helst. En duo på bass og trommer som hørtes ut som en slags frijazz-tagning av en blanding av King Crimson og Melvins samlede verker. Vanvittig lekent og ufattelig massivt, som om man begynte å lure på hvor de 8 andre bandmedlemmene gjemmer seg. Dette hadde ingen europeiske eller amerikanske band kunnet gjøre (kanskje med unntak av John Zorn og noen i gjengen rundt der). Det ser ut til å være et slags særegent japansk fenomen det der å overfortolke og på en måte “overdo” trekk fra mer spesifikt “vestlige” musikk-sjangre.
1. november blir det forøvrig også konsert med Acid Mothers Temple, nok et toneangivende japansk band, dog av den litt mer hårete sorten. Disse har fått et ganske solid navn den siste tiden etter meget omfattende turnevirksomhet de siste åra. Vel verdt å få med seg hvis du kan forholde deg til psykedlisk improv-rock. Dette skjer også på Tou, men ikke i regi av Ny Musikk.
Mer Ny Musikk på Tou
Høstens første arrangement i Sequenza gikk av stabelen allerede under NuMusic-festivalen 20-22 september. Fredagen den helga spilte Smalltown Supersound artisten Sir Dupermann et bråkete og litt ufokusert men artig powerbook sett. Denne kvelden var det også urpremiere på Nils Henrik Asheim sitt siste verk “Scream soft” for tuba/elektronikk og slagverk. Dette var et elegant men kraftfull stykke der begge musikerne fikk jobbe mot hverandre og utforske det dramatiske, men også utfolde seg hver for seg mer avdempet. Tidligere på kvelden var det også høyttaler-konsert der det presentert “høydepunkter innen elektronisk musikk fra Stockhausen til Aphex Twin”. Jeg fikk med meg den siste videoen til engelske Autechre som var fantastisk bra.
Det ligger an til å bli mange artige lydopplevelse også framover på Tou i regi av Ny Musikk. 4 arrangementer til står på programmet for høsten. 18. oktober er det blant annet en konsert eller kanskje happening med svenske Johannes Bergmark, som i årevis har drevet med bygging av instrumenter han har oppfunnet selv visstnok. Han har et visst navn innen det svenske fri-improvisasjonsmiljøet. Bergmark skal også holde en worskhop i instrumentbygging, som jeg ser for meg kan bli ganske så artig. Samme kvelden skal vokalsekstetten Nordic Voices framføre verker av bl.a. Schønberg, Webern og Fartein Valen. Ikke så mye tull der nei.
8. november blir det først ordentlig olstre-jazz med Tri-Dim, bl.a. med Ingar Zach på slagverk (sist sett på en duo-opptreden med Derek Bailey på Kramers kaffebar sent i 2000) og Håkon Kornstad som har spilt med Paal Nilssen-Love (men, skjønt, hvem har ikke det ?) Senere denne kvelden framfører Marion Walker Luciano Berio’s Sequenza (som har gitt navn til Ny Musikks høstserie med konserter). Etterhvert utover høsten blir det også konserter med bl.a. Frode Gjerstad og Lasse Marhaug som duo, og Paal Nilssen-Love som har med seg Ingebrigt Flaten og Tony Bevan.
For mer info om hva som skjer framover, sjekk ut Ny Musikks hjemmeside www.nymusikk.no
Sindre Bjerga har drevet med rock og andre uhumske lyder av og på siden ca. 1991, de senere år mest som en del av "improvokatør" emsemblet Fibo-Trespo. Har også vært en vesentlig del av Stavangers "super-group" Kirsti del Sparboe Group. Har syslet med plate, CD og kassett-utgivelser og fanziner under GOLD SOUNDZ navnet siden ca. 1996. Har også foret studentene i Bergen med musikk de ikke trodde fantes i noen år (ca. 95-97)
sindrebjerga@hotmail.com