| Myten om den rasjonelle kunst- og kulturpolitikk Av Geir Kragseth |
[print versjon] |
Jeg vil i det følgende ta opp noen av de myter som etterhvert har festet seg som ugjennomtrengelige sannheter innen norsk kunst- og kulturpolitikk. Mange av de kulturpolitiske prioriteringer som gjøres i dag begrunnes, for å si det mildt – dårlig. Det er lite samsvar mellom de kulturpolitiske målsettingene våre politiske myndigheter har gitt sin tilslutning til, og den politikk som praktiseres.
Bare en ørliten andel av de offentlige kulturmidler går til å finansiere kunstnerisk og kulturell verdiskaping. Mindre enn 1 % av de offentlig bevilgede midler går til å finansiere skapende kunstnere, og mindre enn 2 % av stillingene i kultursektoren er for utøvende kunstnere. På tross av at det brukes 15 milliarder offentlige kroner årlig på kultur, ligger mesteparten av den spesialiserte kunst- og kulturkompetanse brakk. Dette er både ineffektivt og irrasjonelt.
Skal man lage en mer effektiv og mer rasjonell kunstpolitikk må man se til at de offentlige midler som blir anvendt i større grad går til å finansiere arbeidet til den spesialiserte kunst- og kulturkompetanse.
Hierarkisk versus prosessuell orientering
Dagens bevilgningssystem er hierarkisk orientert. Dette betyr at pengene tildeles hierarkiene og ikke prosessene. Situasjonen kan sammenlignes med den som rådet i Statoil under Arve Johnsens ledelse. De respektive divisjoner og avdelinger fikk automatisk sine årlige budsjetter (og økninger) ut ifra størrelsen på de hierarkier de forvaltet.
Da Harald Nordvik kom på banen ble det prosessene og den målte verdiskapingen som ble rettesnoren for fordeling av ressurser internt. I korthet betydde det at de respektive avdelingene måtte vise at de bidro med verdiskaping for å bli prioritert. Man godtok ikke lenger at kostnad samsvarte med verdiskaping.
Man kan forenklet si at Statoil gikk fra å være et føydalsystem med privilegerte lensherrer til å bli et markedssystem der ressursene settes inn der de skaper størst verdier.
Skulle vi gjort et tilsvarende grep på norsk kultursektor betyr det at ingen hierarkier kunne føle seg trygge, det være seg institusjoner eller offentlige byråkratier. Det er verdiskaping i produksjonsprosessene som burde vært rettesnor for all økonomisk prioritering. Det vil si at pengene følger prosessene og ikke apparatene. Dette ville prioritere ”skaperen”, som er knyttet til selve prosessen, fremfor hierarkiene med sine administratorer og forvaltere.
Forutsetningen for å kunne gjennomføre en slik omlegging er at det blir mulig å måle hva som er verdiskaping. Her kan vi ikke lure oss selv til å tro at den verdiskaping som foregår innen kultursektoren er vesensforskjellig fra annen verdiskaping i vårt samfunn. Langt de fleste ansatte, både i de kulturelle institusjonene og byråkratiene, utfører arbeid som også det frie markedet kan levere. Det betyr at produktiviteten er fullt ut målbar for de fleste prosesser. Produserer man sine tjenester billigere enn det markedet kan levere, har man sin berettigelse. Innen norske scenekunstinstitusjoner kan de fleste prosesser konkurranseutsettes, da det dreier seg om støttefunksjoner som også markedet leverer. Jeg tenker her på tekniske tjenester, snekkertjenester, systuer, smier, lønnskontor, personalkontor, økonomitjenester, salg og markedsføringstjenester, o.l.
Når det gjelder de deler av verdiproduksjonen som det frie markedet ikke etterspør, blir måleproblemet langt vanskeligere. Her snakker vi om skuespillere, dramaturger, regissører, dansere, musikere, koreografer, scenografer, komponister, osv. Kort sagt kunstnere. Det er denne delen av verdiproduksjonen i kultursektoren som i dag er mest utsatt.
En slanking av institusjonenes støttefunksjoner vil bidra til å styrke ledelsens og organisasjonens fokus på kjerneaktiviteten. Dette betyr at effektiviseringspotensialet ligger på to nivå:
a) For det første vil en konkurranseutsetting av støttefunksjoner kunne spare penger som kan brukes på kunst.
b) For det andre er det enklere å målrette en organisasjon som har færre verdihierarkier internt. Ved norske scenekunstinstitusjoner jobber det i snitt to personer knyttet til støttefunksjoner for hver enkelt kunstner. At kunstnerne er i mindretall påvirker selvsagt organisasjonenes verdi- og måldefinering.
Markedssvikt
Det frie markedet er både tiljublet og foraktet. Vi er alle deltakere i markedet ved at vi etterspør produkter eller tilbyr varer og tjenester (arbeidskraft). Som konsumenter velger vi de produktene som gir oss mest for pengene, og det fører til at de mest effektive produsentene får våre penger. Som forbrukere kan vi likevel også velge å la være å etterspørre varer fra leverandører vi av ulike årsaker ikke ønsker å støtte.
Innen en del felt virker ikke markedet. Det vil si at vanlige etterspørselsmekanismer ikke gir informasjon om hva man ønsker skal produseres. En dyktig produsent blir derfor sittende uvirksom fordi han ikke får informasjon om at noen vil ha det han kan levere.
En annen type markedssvikt er fenomenet gratispassasjerer. Det vil si at man ikke klarer å belaste brukerne direkte for nytten de måtte ha av godet. En skulptur i en park kan f.eks. bli betraktet av titusener uten at kunstneren nødvendigvis får noen økonomisk glede av det.
De mest klassiske feltene for markedssvikt i dag er kanskje:
- Forsvar; ingen sender frivillig sine penger til soldater i fredstid
- Ren natur; alle er tjent med ren natur, men den enkelte vil ikke påta seg ekstrakostnader for å begrense sin forurensning uten at det foreligger en form for tvang
Det er når markedet ikke klarer å bidra til løsninger som alle er tjent med eller ikke klarer å belaste bruker med reelle kostnader, at vi har markedssvikt. Det gjelder spesielt innen samfunnsfelt hvis produksjon er knyttet til fellesgoder og forvaltningen av disse. På disse områdene trenger vi en offentlig sektor, om fellesskapets ønsker og mål skal bli innfridd.
Slik sett kan man si at markedssvikt er grunnlaget for offentlig sektor.
Utgangspunktet for å bruke offentlige penger innen kunst- og kultursektoren er at markedet alene ikke innfrir fellesskapets ønsker og mål. Markedssvikt er således grunnlaget for nesten all offentlig virksomhet, også innen kultursektoren.
Våre politikere velger å bevilge penger til kultur fordi man mener at det frie markedet alene ikke klarer å skape de verdier og tjenester man ønsker skal skapes.
Så langt råder rasjonaliteten. Det er først når grensedragningene mellom forvaltning, tjenesteproduksjon og konsumentsubsidiering skal gås opp, at vi legger kimen til et system som fører til ineffektive og irrasjonelle disposisjoner.
I. Myten om at det brukes for få offentlige kroner på kultur
Kultursektoren i Norge er stor. I følge Statistisk sentralbyrå var det fjerde kvartal 2001 ca 40.000 ansatte i kultursektoren. Da er idrett og kirke regnet med. Det betyr at ca 1,7 % av alle ansatte i Norge er ansatt i kultursektoren. Til sammen legger de ned ca 31.000 årsverk, eller 1,7% av alle årsverk i Norge.
Jeg vil i denne artikkelen ikke komme inn på hvordan disse 40.000 ansatte fordeler seg på ulike oppgaver, men det vi vet er at finansieringsgrunnlaget hovedsakelig er basert på direkte og indirekte offentlige tilskudd. Fordeler vi de totale offentlige tilskudd til kultursektoren på antall ansatte, gir det en gjennomsnittssubsidiering på kroner 375.000 per ansatt. Fordeler vi antallet nedlagte årsverk, oppgitt til 31.000, får vi en gjennomsnittssubsidiering per årsverk på ca kroner 480.000,-. Dette er mer enn dobbelt så høy subsidieringsgrad som det vi for eksempel finner innen jordbrukssektoren.
Med tanke på at det totale offentlige forbruk innen kunst og kultur er på rundt 15 milliarder årlig, er det likevel intet mindre enn underlig at disposisjoner innen dette feltet i så liten grad er gjenstand for effektivitetsanalyser. Det har festet seg en myte om at den type verdiskaping som finner sted innen kultursektoren ikke lar seg måle med vanlige økonomiske verktøy. Derfor er det få om i det hele tatt noen politikere, som våger å ta opp spørsmålet om kunstens og kulturens forvaltere virkelig gjør det de er ment å gjøre. Skulle en politiker våge å stille spørsmål om hvorfor vi gir penger, ville han/hun risikere å bli stemplet som ukulturell. Det å gi sin politiske tilslutning til offentlige kulturbevilgninger er nærmest blitt en målestokk på politisk sivilisasjonsgrad.
De områdene av kultursektoren som derimot er blitt gjenstand for kritisk effektivitetsvurdering er de som knytter seg til utøvende og skapende kunst. I den offentlige debatt kan man således forledes til å tro at det er kunstnerne som koster penger. Det jeg her vil gjøre er å estimere hvor mange (eller få) årsverk av de 40.000 som faktisk er knyttet til kunst. Det vil si dansere, sangere, skuespillere og lignende. Det vi vet er at bortsett fra vår opera, våre institusjonsorkestre og teatre finnes det få om noen arbeidsgivere for kunstnere. Antallet faste ansatte kunstnere ligger på ca 1000. Tar vi med de periodisk engasjerte kan vi trolig legge til ca 500 årsverk. Dette betyr at mindre enn 4% av de lønnede årsverkene innen kultursektoren utføres av kunstnere.
Dersom vi ser på de skapende kunstnerne, det vil si billedkunstnere, kunsthåndverkere, koreografer, komponister, dramatikere, regissører, forfattere og lignende, så finnes det knapt noen faste stillinger. Disse får – med få unntak – sin understøttelse enten fra honorar eller stipend. En gjennomgang av institusjonenes regnskap viser at de utgifter som er knyttet til honorarpostene er helt marginale. Det vil si at kun promiller av budsjettene går til honorar. Omregnet i kroner betyr dette at det på landsbasis trolig brukes noen få millioner totalt sett. Legger vi i tillegg til de totale offentlige overføringene til stipender, kommer vi kanskje opp i et beløp som samlet kan nærme seg 100 millioner. Det vil si ca 0,6 % av de totale offentlige tilskudd til kultur.
Min påstand er at de store offentlige tilskudd til kultur har skapt insentiver til å bygge opp store halv- og heloffentlige forvaltningssystem som er hierarkisk og strukturelt orientert. De forsvarer sin berettigelse ved å påberope seg profesjonalitet, det vil si at de utgir seg for å være effektive i forhold til å levere kompliserte produkter av høy kvalitet. Det er blitt myte at institusjoner er en garanti for effektivitet og kvalitet.
Den store utfordringen for våre politikere er å få kultursektoren til å bli effektiv. Det vil si at de offentlige midlene som anvendes i størst mulig grad bør gå til å finansiere prosess innen felt der markedssvikten er stor. Der det er et marked bør man konkurranseutsette og eventuelt kjøpe tjenester. Samtidig bør man i større grad finansiere lønn innen områder der markedet ikke fungerer. Det vil si finansiere flere årsverk for kunstnere og annet kunst- og kulturspesialisert personale. Dette vil redusere antall (offentlig) ansatte i kultursektoren, men ville også bety at det kan åpnes for flere årsverk til kunstnere.
Kan man effektivisere kultursektoren med 5 – 10 % gjennom konkurranseutsetting og omstrukturering, betyr det at det kunne frigjøres nok penger til å få en tilnærmet full utnytting av arbeidskraften og kompetansen til våre kunstnere. Slik sett kunne vi da komme på nivå med f.eks. Finland.
Det er en myte at årsaken til at vi som land er svake i kunstnerisk og kulturell sammenheng skyldes at det brukes for få offentlige kroner. Det er måten de brukes på som er problemet.
Myten om at sentralisering = effektivitet
Norge er et lite land, og i internasjonal sammenheng skal det mye til for at vi skal klare å hevde oss. Dette taler for at vi ikke bør spre våre ressurser, men heller samle dem slik at de kan gjøres mest mulig effektive og slagkraftige.
Ovennevnte fremstilling utgjør kjernen i den retoriske argumentasjon regionens politikere utsettes for dersom de våger å ta til orde for regionalisering. Det som er riktig i argumentasjonen er at Norge er et lite land. Det er også riktig at det er effektivt å konsentrere ressurser for å kunne skape et kompetent og effektivt miljø, men det er feil at dette betyr at det kun er nok ressurser til at vi bare kan ha ett miljø. For ikke å snakke om påstanden om at dette miljøet må eller bør ligge i Oslo.
I dag brukes mesteparten av de statlige kunst- og kulturmidlene i Oslo-regionen. I korthet betyr det at regionene finansierer kunst- og kultursektoren i Oslo-regionen. Dette kunne vært gunstig dersom det var slik at bruken av en offentlig kunst- og kulturkrone anvendt i Oslo betydde mer verdiskaping for hver krone enn alternativ bruk i regionene.
I dag finnes ingen dokumentasjon på at dette er tilfelle, av den enkle grunn at man ikke måler selve verdiskapingen. Man måler aktivitet, konsum (publikumsoppslutning) og eksponering. Dette forteller lite eller ingenting om selve verdiskapingen og effektiviteten.
Da kultursektoren i så stor grad er en planøkonomi, det vil si at det ikke finnes et kommersielt marked som finansierer aktiviteten eller styrer ressursbruken, så må man også være nøye med hvordan man måler produktivitet og aktivitet.
Når det gjelder kunstproduksjon, er denne blitt mystifisert. Med det mener jeg at man har godtatt at kunstproduksjon er et så spesielt anliggende at den ikke kan være gjenstand for reell effektivitetsmåling. Sannheten er at kunstproduksjon ikke skiller seg vesentlig fra andre typer verdiproduksjon i vårt samfunn. I likhet med undervisningssektoren eller helsesektoren for den saks skyld, så er det antall timeverk av kompetent personale knyttet til den definerte ytelse som angir resultatet. Det vil si at det er en åpenbar sammenheng mellom god undervisning og antall undervisningstimer fra kompetente lærere. Likeså er det en sammenheng mellom god helsetjeneste og det antall timeverk utdannede pleiere, sykepleiere og leger kan bruke på sine pasienter.
Det regionene burde kreve var at man dokumenterte at det påståtte omfang av spesialisert aktivitet som finner sted i Osloregionen virkelig er årsaken til at så store deler av de statlige midlene må anvendes sentralt. Jeg har så langt ikke funnet noen tall som underbygger dette.
En annen myte innen sektoren er at det private næringsliv og den private etterspørsel er viktige finansielle bidragsytere til kunst og kultur.
Det vi vet er at det kan lønne seg å legge kommersiell virksomhet til Oslo-regionen da denne regionen representerer det største markedet i Norge. Men det kommersielle foretaket er forsiktig med er å legge selve produksjonen til Oslo-regionen, da kostnadsnivået her er det høyeste i landet. Det gjelder både i forhold til lønninger og lokaler.
Når det gjelder kunst- og kultursektoren så har det kommersielle markedet liten eller tilnærmet ingen betydning i forhold til finansieringen. Det er derfor vanskelig å finne markedsøkonomiske grunner til å legge det vesentlige av norsk offentlig finansiert kunst- og kulturproduksjon til Oslo. Tar vi i tillegg i betraktning at Oslo er landets dyreste område å produsere i, blir det meget vanskelig å se hva som gjør Oslo til det mest effektive sted å legge brorparten av den nasjonale kunst- og kulturproduksjon.
Sentralisering er ikke det samme som effektivitet. Sentralisering ved hjelp av offentlige midler betyr vanligvis ineffektivitet og byråkrati. Det er naivt å tro at det sentraliserte og offentlig finansierte kunst- og kulturbyråkrati i Oslo ikke er gjenstand for de samme mekanismer som førte til ineffektivitet i de tidligere østblokklandenes byråkratier.
Regionene må ta til orde for desentralisering, og begrunne dette med effektivitetshensyn. Det er feil å påstå at størrelse er ensbetydende med effektivitet. Når det gjelder produksjon så er små og mellomstore miljø ofte mer effektive enn store, da de gjerne er mer dynamiske i forhold til omstilling og endringsprosesser. Kunst og kultur er et felt der endringsevne og dynamikk er noen av de viktigste konkurransefortrinn.
Skal regionen finansiere kunst- og kulturaktivitet i Oslo så bør det være dokumentert at dette er det mest effektive. Det er tross alt en betydelig del av regionenes kulturmidler som anvendes i Oslo, og det er ikke et dårlig prinsipp at de som betaler også skal få lov til å sette premissene.
Myten om at sentralisering betyr effektivitet bør legges død.
I mangel av et fungerende marked så vil regionalisering i det minste føre til en viss form for konkurranse mellom regionene på like premisser.
II. Myten om at sentralisering = kvalitet
Norge er et lite land og den internasjonale utvikling innen kunst og kultur er så rivende at det er vanskelig å skape tunge nok miljø til at vi kan markere oss. Skal vi ha mulighet til å hevde oss må vi samle kompetansemiljøet slik at vi kan bli mer slagkraftig.
Effektivitet og kvalitet henger nøye sammen. Vi vet at det er en sammenheng mellom et kompetansemiljøs størrelse og kvaliteten på dens ytelse. Denne sammenheng kan i visse tilfeller la seg kvantifisere. Det betyr at det innen visse produksjonsmiljø, og da spesielt innen forsknings- og utviklingsmiljø, gjerne tales om en kritisk masse. Dette begrepet er hentet fra kjernefysikken og angir den mengde anriket uran som må til for å få en kjedereaksjon.
Den feilslutning som gjøres innen norsk kunst- og kulturpolitikk er antagelsen om at jo større miljø desto bedre kvalitet (og effektivitet). Det har derfor blitt lagt stor vekt på å styrke miljøene i Oslo, og da på bekostning av tilsvarende miljø i regionene. Virkningen av dette er at man får det motsatte av kvalitet.
Store miljø som ikke utsettes for reell faglig konkurranse blir ensrettet og ender opp med å utvikle dogmer. Det betyr at de deler av miljøet som ikke bifaller de gjeldende dogmers ”kvalitetshierarki” vil falle utenfor.
For regionene betyr dette at man aldri får anledning til å komme i posisjon til å utfordre det gjeldende sentralistiske kvalitetssynet. Effekten forsterkes av at verken NRK eller noen av de landsdekkende avisene har kulturredaksjoner av nevneverdig størrelse utenfor Oslo.
Dogmetenkning kombinert med informasjonsmonopol betyr det motsatte av mangfold, det betyr ensretting. Den norske kunst- og kultursektor står i fare for å bli vedvarende enfoldig, som følge av myten om sentraliseringens gunstige effekt på kvalitet.
Regionene bør kreve at det satses like tungt på å bygge opp kompetansemiljø i regionene som i Oslo. Kun på den måten kan vi få konkurrerende kompetansemiljø som kan virke som korrektiv til hverandre. Det er en grunn til at vi har mer enn ett universitet i Norge, og denne grunnen burde være like åpenbar når det gjelder kultursektoren.
III. Myten om det internasjonale Oslo og de provinsielle regionene
Oslo er den mest urbane byen i Norge og derfor den byen som ligner mest på byene i Europa. Det mest spennende innen det europeiske kunst- og kulturliv er knyttet til de europeiske storbyene. I norsk sammenheng er Oslo den mest europeiske byen og ergo den mest interessante i forhold til kunst- og kulturliv.
Sett fra Europa er Norge en provins. Det å være en provins trenger ikke å være negativt sett i internasjonal sammenheng. Ser vi på Island, så er dette øysamfunnet i geografisk sammenheng en provins i Europa. Islendingene derimot er noe av det minst provinsielle i Europa. Med en befolkning som tilsvarer en fjerdedel av Vestlandet har de en internasjonal profil innen kunst og kultur som i mange sammenhenger langt overgår den norske. Islendingen ser seg selv og sin identitet i forhold til verden utenfor. Til enhver tid oppholder 25% av Islands befolkning seg i utlandet, denne massive utlufting gjør at ingen doktriner får leve lenge på Island.
Ser vi på Norges historie vil vi finne en mer enn tusenårig sammenhengende tradisjon for kyst-Norge i forhold til det å ha kontakt med det store utland. Dette gjelder både næringsliv og handel generelt. Det at det er de tre Vestlandsfylkene som står for store deler av den økonomiske inntjeningen til samfunnet Norge understreker dette.
Også innen kunst- og kulturfeltet har internasjonalisering preget Vestlandsregionen. Vestlendingene har tradisjonelt sett vært orientert videre vestover når de har valgt å bevege på seg, og hadde inntil nylig mye til felles med islendingene. En strøm av kunnskap og impulser fulgte i sporene av den utadrettede nettverksaktiviteten.
Det som har skjedd de siste tiår er at orienteringen mot utenomverdenen er blitt gradvis innsnevret, slik at Oslo har fått en mye større rolle for Vestlandet. Oslo fungerer i dag som et surrogat for den store verden. Årsaken til dette er sammensatt, men trolig en konsekvens av at det er i Oslo man kan bli synlig overfor de som fordeler og bruker de statlige kunst- og kulturmidlene. Det som tidligere var en sunn utlufting av regionens kunstnere er blitt erstattet med en ensidig utflytting til Oslo. Dette er en dypt provinsiell tankegang, da det fører til en navlebeskuende sentralistisk kultur.
Regionene bør påpeke overfor staten at resten av Europa regionaliserer sin kunst og kulturpolitikk. Den gammeldagse tankegangen der alle land ønsket å gjøre sine hovedsteder til verdens sentrum, er for lengst forlatt. Regionene bør revitalisere sine tradisjonelle nettverk og på egenhånd stimulere til internasjonal utveksling av kompetanse og personell.
Det er en myte at vi trenger Oslo-miljøet til å være døråpnere mot verdenssamfunnet. Kunstmiljøet i Oslo er trolig mindre internasjonalt orientert enn det vi finner i andre deler av landet. Verden er stor og mangfoldig og den interesserer seg også for det som foregår i regionene i Norge.
IV. Myten om at kunst og kultur er et samfunnsøkonomisk kostnadssluk – verdi og profitt er ikke det samme
Med fare for å argumentere mot meg selv vil jeg her påpeke at kunst og kultur har et kommersielt potensiale som er mye større enn det som har vært nevnt i den offentlige debatt så langt.
De ganger man trekker frem den lønnsomme kulturen vises det til såkalte positive eksterne virkninger for reiselivsnæringen, til imponerende salgssummer for enkelte kunstverk eller til gullkantede sponsoravtaler for institusjonene.
Når det gjelder virkninger for reiselivsnæringen så er dette sikkert delvis riktig. Men dersom dette var en positiv kost nytte effekt av kultursatsing i forhold til inntjening, så burde vel bransjen selv finansiere kulturen? Om det er et politisk ønske å subsidiere reiselivs-bransjen så finnes det sikkert mer effektive måter å gjøre dette på enn å gå omveien gjennom kultur!
Det finnes enkeltkunstnere som tjener millioner på sin kunst i det kommersielle markedet, men disse utgjør en promille av det totale antall kunstnere, og problemet er at deres kommersielle potensiale ikke nødvendigvis ble avdekket før etter mange år. Uten offentlig understøttelse i tiden da markedssvikten var gjeldende ville mulighetene for å bli identifisert av markedet vært sterkt redusert.
Det bør igjen nevnes her at markedet responderer dårlig på kvalitet og potensial i kunsten. Det er som tidligere nevnt en sektor preget av markedssvikt.
Når det gjelder kultursponsing, så er det sjelden at den har vist seg å bidra til større effektivitet for kulturen. Egentlig burde kultursponsing i mange tilfeller vært betegnet som en form for uvennlig sponsing, da den vrir pengebruken bort fra de overordnede langsiktige målsettingene til fordel for litt moro på kort sikt. Men i regnskapene vil alle typer inntekt fremstå som lønnsomme, og i og med at suksessindikatoren ”egeninntjening” vektlegges såpass tungt, vil vi måtte leve med de effektivitetstap som sponsing i realiteten ofte påfører kultursektoren.
Hvorfor jeg tror at kunst og kultur kan bli lønnsomt – også rent økonomisk – skyldes de empiriske erfaringer man har høstet i Finland, Danmark og Nord-Italia.
I motsetning til Norsk kunst- og kulturpolitikk har man her valgt en helt annen innfallsvinkel. Man har betraktet kulturen eller ”kunsten” som en samfunnsøkonomisk kapitalressurs som det må investeres i.
I Norge klarer de færreste i kultursektoren å skille mellom forvaltning, tjenesteproduksjon og konsumentsubsidiering. Det gjør at de som er satt til å forvalte i stedet velger å involvere seg i tjenesteproduksjon. Når sammenblandingen er et faktum, beveger man seg (med de offentlige midler) fort over i en form for konsumenttilpasning, uten å ha med seg det prinsipielle fundament om markedssvikt som ledesnor.
Dersom norsk kunst- og kulturpolitikk klarer å betrakte den menneskelige capita-kompetanse i kultursektoren som en kapitalressurs ville mye sett annerledes ut.
i. For det første ville vi måtte være opptatt av størrelsen på ressursen. Man måtte etterstrebet å kartlegge hva slags kompetanse man hadde innen de ulike felt
ii. Videre ville man måtte prøve å få et overblikk over kapitalens kvalitet. Det vil si hvor mye er investert i denne immaterielle kapitalen? Hvor mange års utdanning, forskning og lignende ligger bak? Og ut i fra det beregnet hva investeringen har kostet
iii. Det tredje man ville være opptatt av var i hvor stor grad kapitalen ble utnyttet. Var den i virksomhet, eller lå den brakk?
iv. Det fjerde man måtte ville fokusere på, var hvordan man kunne påvirke kapitalen i forhold til størrelse, kvalitet og ytelse
Gitt at man klarer å se på kultursektoren som en kapitalressurs og samtidig klarer å identifisere denne kapitalens egenskaper, ville man også klare å se hva den representerer i forhold til det kommersielle næringsliv. De bransjer som i dag har størst profitt er de som klarer å knytte identitet og innovasjon til sine produkter. Identitet og innovasjon lar seg ikke uten videre shoppe i et marked, det er en effekt av noe som er kulturelt bestemt.
Nord-Italia har i de siste tiår hatt verdens sterkeste økonomi sett i forhold til befolkningsgrunnlag. Næringslivet er preget av et stort antall små og mellomstore bedrifter spredt i klynger (som på Vestlandet). De produktene de produserer kjennetegnes ved høy håndverksmessig kvalitet, men ikke minst design og innovasjon. Den kreative kapital gjør seg gjeldende i så vel formgivende kompetanse som innovasjon. Det at det finnes mye kreativ kapital i området gjør det opportunt for gründere med en forretningsside å slå seg ned i området. Den kreative kapital vurderes som et av de viktigste faktorforhold når det gjelder denne regionens konkurranseevne.
I Finland har det i over 50 år vært satset systematisk på å bygge opp den kreative kapital. Selv i en tid da man samlet inn befolkningens gifteringer for å skaffe gull til Stalin, så man seg likevel råd til å satse på de skapende kunstnere. Finnene har bygget seg opp til å bli internasjonalt toneangivende innen design, musikk og kunst noe som har bidratt til å skape en innovativ kultur. I dag tjener finsk næringsliv på at man har en innovativ kultur, da denne legger grunnlaget for en mentalitet som gir handlingsrom for nye tanker.
I Norge ser vi knapt fremover. Kultur gir oftere assosiasjon til museum og formalinkrukker enn til nyskaping og blomstrende hager. Trofeer er blitt viktigere enn yteevne.
”At far min kunne gjere det gjeve han har gjort……”, heter det i sangen, men det er neppe ment som en oppfordring til at man bokstavlig talt skal gå hen og kopiere sine forfedre. Det er mentaliteten vi i så fall skal kopiere, ikke det som allerede er gjort. Vi har en kultur som er tilbakeskuende og begrensende. Dette skaper en mentalitet som begrenser handlingsrommet for nye tanker og ideer.
Kunst og kultur er ikke et samfunnsøkonomisk kostnadssluk om sektoren forvaltes som en nasjonal kapitalressurs. Kunst og kultur påvirker samfunnet og aktørene sterkt i forhold til det de opplever som viktig. Ved å satse på det kritiske, det innovative og det nyskapende bidrar vi til å skape en kollektiv mentalitet som ikke er negativt innstilt til endring. Endring kan være både degenerering og utvikling. Et samfunn som systematisk motarbeider endring ved å begrense handlingsrommet for nye ideer og tanker vil degenereres og på sikt kollapse.
En kulturpolitikk som betrakter kunst og kultur som et konsum- og velferdsgode som alle skal ha rett til å nyte, mister forvaltnings- og bærekraftperspektivet. Definerer vi kunst og kultur som et konsumgode som det offentlige skal produsere, kan det fort bli et samfunnsøkonomisk kostnadssluk av dimensjoner.
a. For det første betyr det at man måler konsum som effektivitet. Det betyr at man får sterke insentiver til å ”kommersialisere” sektoren. Det man dermed glemmer er at det er dyrt å lage kommersielle produkter ved hjelp av et offentlig apparat.
b. For det andre vil denne kvasi-kommersialisering begrense handlingsrommet for utvikling og nyskaping. Og det er vi neppe tjent med.
En kulturpolitikk som betrakter kunst og kultur som kapitalressurs for verdiskaping og endringsmuligheter, vil ha et investeringsperspektiv på de kulturpolitiske disposisjoner. Bruker man en investeringstankegang trenger ikke kunst og kultur å bli et samfunnsøkonomisk kostnadssluk, men selve nøkkelen til å bli bedre.
Kan det lages en rasjonell kunst og kulturpolitikk?
At politikk og spesielt kunstpolitikk kan bli 100% rasjonell er det få som vil våge å påstå. En slik påstand ville kun avsløre at man selv befant seg langt inne i dogmetenking. Men at det er mulig å basere en kunst- og kulturpolitikk på anerkjente økonomiske og forvaltningsmessige prinsipper, burde være mulig å få gjennomslag for.
A – Det første som må gjøres er å endre virkemiddelbruken fra å være hierarkisk orientert til å bli prosessuelt orientert.
B – Det andre som må gjøres er å skille mellom den verdiskaping og tjenesteproduksjon som allerede eksisterer i markedet, og den typen spesialisert verdiskaping og tjenesteproduksjon som markedet ikke leverer, men som man likevel ønsker. Der hvor det finnes et fungerende marked for de ønskede tjenester kjøper man tjenestene på det åpne marked, eller man dokumenterer at man gjør arbeidet billigere selv. Der hvor det ikke finnes et fungerende marked, går man inn og stimulerer mest mulig direkte i forhold til den prosess/verdiskaping man ønsker.
For å dra nok en sammenligning til en annen tungt subsidiert sektor, jordbruket, så gis tilskuddet til bonden, og da justert i forhold til antall liter melk eller antall tonn korn som leveres. Skulle landbruksmyndighetene velge å kopiere kultursektoren ville det være de respektive utsalgssteder som fikk overføringene. Men da med det tilleggsforhold at utsalgstedene fikk like mye subsidiering per enhet uansett om de valgte å selge dyrt norskprodusert eller billig importert.
De offentlige virkemidler må i større grad rettes inn mot å stimulere de spesialiserte prosesser som for eksempel skapende kunst. Dette ville bety mer ressurser til kunstnerne og den verdiskaping de står for. De virkemidlene som kan brukes er:
- flere stipender
- subsidiering av lønn knyttet til kunstnernes arbeid
- subsidiering av produksjonsfasiliter som prøvesaler, atelieer og lignende knyttet til kunstnernes produktive muligheter, osv.
C – Det tredje som må gjøres er å innse at kultursektoren ikke er markedstilpasset og neppe kommer til å bli det i nevneverdig grad. Det betyr at den i prinsippet fortsatt vil være styrt utifra planøkonomiske prinsipper. Det betyr igjen at man forutsetter at man har mekanismer som fanger opp vesentlig informasjon om verdiskapingen og behovene. Man forutsetter videre at denne informasjonen tolkes riktig og at man er i stand til å treffe de rette beslutninger.
De erfaringene man har fra denne typen økonomiske systemer er at deres evne til å fungere rasjonelt er negativt proporsjonal med kompleksiteten og størrelsen på det marked (med markedssvikt) de skal styre. Det vil si at en planøkonomi som primært har fokus på å bygge jernbanelinjer eller produsere stål har gode muligheter for å innrette seg relativt effektivt og rasjonelt. Dersom en planøkonomi skal betjene flere variabler er sannsynligheten for informasjonssvikt større.
Kunst- og kultursektoren er i høy grad preget av mangfold og endring. Informasjonsproblemet er i utgangspunktet meget stort. Det at man velger å sentralisere forsterker informasjonsproblemet. Mer av den vesentlige informasjonen når ikke frem, mer av informasjonen feiltolkes og større avstand til brukerne gjør at det tas flere gale beslutninger. Kultursektoren er en sektor som er meget sammensatt og kompleks, noe som i utgangspunktet gjør den lite egnet for å være en del av en tungt subsidiert planøkonomi.
For å redusere informasjonsproblemet er det nødvendig å desentralisere forvaltningen for bedre å kunne fange opp vesentlig informasjon om reell verdiskaping. En regionalisering av den delen av den nasjonale kunst- og kulturpolitikk som er knyttet til kompetanse og prosess, vil redusere informasjonsproblemet og slik bidra til en mer effektiv sektor. Det vil si at vi øker sannsynligheten for at de offentlige kulturmidler vil havne der de skaper størst verdier.
a) Det betyr at Norsk kulturråd bør regionaliseres
b) Det betyr at de statlige midlene som overføres til scenekunst og musikkformål bør regionaliseres, også opera og musikkdramatikk
c) Det betyr at de statlige midlene til filmproduksjon bør regionaliseres. (Det er jo ingenting i veien for at en region velger å gå inn i en filmproduksjon som finner sted i en annen region eller et annet land om man ser seg tjent med det.)
d) Det betyr at midlene som i dag går til Norsk Form bør fordeles på regionene
e) Det betyr at hver region prioriterer på hvilke områder de selv ønsker å satse på grunnlag av de spesielle forutsetninger og fortrinn de måtte ha
f) Det betyr at hver region utvikler sine egne internasjonale kontakter og nettverk
Skulle man mot formoding klare å få gjennomslag for en gjennomgående regionalisering av norsk kunst- og kulturpolitikk ville regionene få et voldsomt konkurransefortrinn fremfor Oslo, da regionene ikke sliter med så store hierarkier.
Omstilling til en prosessuell orientering ville gå mye enklere i regionene enn i Oslo-regionen, der systemene selv ville yte større motstand.
Regionene ville i løpet av få år kunne knuse de fleste av de her beskrevne myter ved å demonstrere i praksis hvordan en effektiv kunst- og kulturpolitikk kan gjennomføres.
Det at noe viser seg å virke er den beste begrunnelse for aktivitet. Regionene burde antagelig være mye mer offensive, og selv iverksette en regional kunst- og kulturpolitikk uten å vente på at Oslo-regionen gir slipp på pengene.
Geir Kragseth, økonom og daglig leder for Hordaland Kunstsenter (HKS)
geir@kunstsenter.no