Politisk teater - på kunstens premisser
Skisse til en psykoanalyse av norsk samtidsteater
av Tore Vagn Lid
[print versjon]


Hva menes med engasjert samtidsteater? Er ikke det en selvsagt ting- kunne man innvende- det at et moderne teater samtidig må være et engasjert teater? Det er nok mulig, men ser man seg omkring i et norsk scenekunstlandskap har engasjementets kvasse konturer heller dannet unntaket enn regelen.

Problemet -tror jeg- befinner seg nettopp i kombinasjonen av de to ordene: Det finnes samtidsteater som ikke er engasjert, på samme måte som det finnes engasjert teater som ikke er samtidsteater. Her støter vi på mange måter på en arvesynd i norsk teaterhistorie. Og som så mye som man har arvet- er man seg ikke alltid bevisst at man faktisk har arvet det, og heller ikke fra hvem eller fra hvor arven har kommet.
Med overhengende fare for å bli nostalgisk, er det likevel nødvendig med et kort blikk tilbake, til den tid Willoch styrte Norge, Bobbysocks finslipte sin musikalske vinnerresept, og rosa og hvite Poco Loco-dresser uniformerte landets dansegulv.

Riktig nok er lite igjen fra den gang. Ser man bort fra remixede Abbalåter, retroparty og det parlamentariske forsøket på dacapo av Willochs glade jappe-tid, tynnes 80-tallet mer og mer ut.
Men noe har likefull overlevd. Noe har vist seg slitesterkt på en måte som langt overgår gjenoppdagede hitlåter eller halvironiske retro-moter. Kanskje kunstscenen, og da særlig teatermørket, yter bedre kamuflasje enn catwalkens blitz-lys?
Det er i alle fall her at dette noe synes å ha kunnet leve ut sitt hegemoni, som en lyseblå tråd tvers gjennom en skiftende virkelighet, like siden den gang man valgte en cowboy som USA's president og TV 2 ennå bare var en fjern kulturpolitisk drøm.
Jeg snakker om den norske samtidskunstens -og da fremfor alt det norske samtidsteaterets- redsel eller aversjon mot alt som kan forbindes med engasjement og politisk ansvar.

I to tiår har det innenfor norsk scenekunst vært politisk korrekt å være apolitisk. Et underlig paradoks forresten, men ikke desto mindre sant.
Fordi i det å være politisk korrekt- ligger samtidig det å være politisk. Og fordi 80- og 90talls kunsten i norge så til de grader ble politisk korrekt i spørsmål som hadde med politikk i kunsten å gjøre, ble den samtidig så til de grader politisk! Og kanskje viktigere: den ble -i motsetning til sin langhårete og plakatbærende foreldregenerasjon -i tillegg så til de grader politisk vellykket!
Der de venstremilitante ml-erne mot slutten 70-tallet dagdrømte om proletarets endelige og klasseløse seier, vant postmodernistene valget med rent flertall. Om marxismens utopi hadde vært en radikal drøm, ble postmodernismen til en like radikal virkelighet!


Tiden gikk sakte men arbeidet raskt.
I koalisjon med 90-tallsnaivismen gjorde man ikke bare rent bord og besatte samtlige stillinger, man begynte til og med å luke ut 'opposisjonelle'. Slik ble den sensuren som ml-erene hadde tatt til orde for ført videre, realisert og profesjonalisert av den nye suverene vinneren: Filosofen Lyotard erstattet Marx, i teateret forlot Dario Fo scenen til fordel for Robert Wilson, og under strobelyset på dansegulvene måtte slengbuksene abdisere for pastellfargete fritidsdresser.
Enda så sent som i Aftenposten sommeren 2000, ville forfatteren Erlend Loe i naivismens navn holde hodet til den engasjerte kunstneren så lenge under vann, at hun endelig engang sluttet å mene noe.
Og ble man ikke drept da berlinmuren falt, kan man fremdeles idag bankes i hodet med restene.
Da Transiteatret´s forestiling Opus 1. Maktens Anatomi hadde premiere på Møhlenpris i Bergen for to år siden, var det ikke bare ukult med politikk i teateret - det var ensbetydende med selvmord. For det er som de fleste vet ofte vanskelig å skille selvmord fra aktiv - eller endatil passiv – dødshjelp, også på scenekunstens område.


Men tilbake til tilbakeblikket.
I det hellige året 1983 var lite så inn, så kult, hipt og korrekt som performance-kunstnerens demokratisering av teatersalen. Borte var venstrebevegelsenes hierarkiske organisasjoner, partiformenn, disiplin og ideologi. Ideologiene var sten døde. I England tok demokraten Margaret Thatcher et oppgjør med de siste restene av en udemokratisk fagforening - et oppgjør som hun forresten delte med det regimet hun året før hadde ført sin valgkrig mot.
Innenfor teaterkunsten trakk man på sin side en interessant konklusjon: Med øret vendt mot 'The land of freedom', byttet man fra organisasjon til kunstorganisasjon, fra politisk liberalisering til liberalisering i selve kunstverket.
Også fra fristaten Nederland - og fra belgiske Flandern - kom impulser hjem som parret ideen om det rene innadvendte formeksperimentet med det prosjektbaserte fri teaterets enda friere organisasjon:
Politikk var makt. Regi og regissør var udemokratiske fremmedelement. En klar kunstnerisk profil ødela for den enkeltes spontanitet, og faste ensembler hørte hippihår og kollektivisme til. Man møttes som individuelle kunstnere, man improviserte fram noe - lagde kunst - og gikk deretter lykkelig hver til sitt! Scenekunstneren var - og forble - en 'free rider' i et stadig friere marked. Glemt var Brecht og tysk preusser-disiplin. Borte var modernistenes skyhøye krav til til presisjon, organisasjon og tekniske ferdigheter, og restene av en ensembletenkning var henvist til de trauste institusjonsteatrenes spøkelsesaktige Stanislavskij-foredling.

Kunstneren var fri, publikums fortolkning var fri, og det norske friteateret var enda mer fritt - ja faktisk så fritt at man plutselig som ung scenekunstner på 90-tallet fant seg tvunget til å improvisere, til stadig å bytte partnere, til spontant å framstille løslige og kortfristete prosjekter uten mening - for å mene noe - mente man - var ensbetydende med å belære publikum. Og det å belære publikum - lærte man seg - tilhørte 70-tallet og hadde fint lite med kunst å gjøre. Et slikt prosjekt - besluttet man - fortjente derfor hverken offentlig støtte eller offentlig spilletid på de korrekt sortkledde og stilfullt innadvendte scenene for samtidsteater.

Det har slått meg at dagens liberalistiske slagord, idealet om fleksibilitet, på en interessant måte synes å falle sammen med postmodernismens tanke om den frie, kreative og individualiserte kunstneren på kunstmarkedets åpne hav. Jeg skal la mistanken ligge der - tross alt har jo (som man vet) det postmodernistiske ingenting med politikk å gjøre.
Likevel klarer jeg ikke helt å fri meg fra den gnagende følelsen av slektskap: nemlig at det paradoksale som ligger i å forlange fleksibilitet av den 'nye økonomiens' arbeidstaker er det samme som ligger i det å pålegge det frie teaterensemblet å bedrdrive fri improvisasjon.
Du skal ikke mene noe! Du skal ikke tenke for mye! Du skal basere dine stykker på improvisasjon, og du skal som fleksibel og fri kunstner gå ut og inn i stadig nye prosjekter og fleksible arbeidskonstellasjoner. -Alt dette har fra 1980-tallet og opp til idag utgjort noe tilnærmet naturlover innenfor norsk samtidsteater. Og nettopp i dette ligger idag også teatrets mulighet til endring.
Mye har talt - og taler fortsatt mot et slikt prosjekt. Spøkelser fra 80- og 90-tallet gjør seg stadig nærværende i korridorer, i portrom og i søkeinstanser, og har de siste årene fått følge av nye - ikke fullt så velartikulerte - kulturpolitiske bankeånder:
I Danmark står høyebølgen i fare for å likvidere samtidsteateret, mens scenekunsten her hjemme i stadig sterkere grad må bytte sitt 'kunstprodukt' mot sølvpenger.
Likevel -eller kanskje nettopp derfor- er det engasjerte teateret forsøket verdt. For heller ikke på teaterets område skaper samtiden seg selv.
Bare det siste året har noe forandret seg: Kunsten - ikke minst i Sentraleuropa - synes i stadig større grad å ha fått øynene opp for den virkeligheten som den i to tiår har stått midt oppe i, men som den like fullt har lukket øynene for. Det å ikke handle er også en handling, innså Jean Paul Sartre på førti-tallet, og rørte ved en nervetråd også i dagens teaterdebatt:
Den største fuglen i verden er der - selv om den selv mener å ha gjemt seg bort. Den er der nettopp som en stor fugl som gjemmer seg. Slik er det også med teateret.
Man mener noe nettopp når man - også fra svarte teaterscener - skriker ut at man ikke mener det.
Fra en slik innsikt kommer ansvaret, og med ansvaret - kan man i det minste håpe- kommer engasjementet også tilbake til norsk teater.

Selv om det ikke alltid virker slik, har ingen på forhånd patent på begrepet samtidsteater - like lite som noen kan ha patent på betegnelsen 'samtidsmusikk'. Prøver man like fullt å tilrane seg en slik rettighet driver man ikke lenger med samtids, men med fortidskunst.
En kjent norsk scenekunstner sa for litt siden at han alltid trodde at hans kunst kom til ..."å være på lag med samtiden". Men - kunne man spørre - hvem er det så som skaper denne samtiden om ikke en selv som menneske og som kunstner?
Dessverre er symptomet tidstypisk: man har et begrep om trend, f.eks om hva som for tiden er inne i Nederland - eller i Tyskland, og så måler man sin prestasjon eller aktualitet (sin status som samtidskunstner) opp mot denne.
Hva man derimot ikke spør seg om - og enda mindre tar stilling til - er hva så som skaper denne trenden, hvem som skaper denne trenden, og ikke minst om den i det hele tatt bør forbli en trend!
Man ser på moten; den er samtidig! Man ser på seg selv og sier - jeg er på lag med samtiden, jeg lager samtidskunst! Slik gjør man som kunstner samtiden til noe man ikke selv er delaktig i - samtiden skaper seg selv - det gjelder bare for kunsten å skape etter. Men da tapes nettopp ansvaret, trenden blir til regel, og det å følge regelen blir til regelfølgende adferd.
Det er mulig jeg tar feil, men for meg er denne figuren underlig selvmotsigende: man påberoper seg nyskapning, men driver strengt tatt gjenskapning. Heller enn - som man selv mener - å være i pakt med framtiden, er man i pakt med fortiden. Bak gjeldende trend`s guccibriller stikker den pastellfagete fliken av fritidsdressen fram.

Ingen ting er mere regressivt for samtidskunsten enn blindt å følge samtiden.
Ved ureflektert å ikle seg moten, det være seg strikkegenser eller kroppsmaling, taper ikke bare kunsten ansvar, den mister dermed også sin viktigste oppgave`- å produsere. Heller enn kritisk å produsere samtid, reproduserer den ukritisk sin egen samtid.
I stedet for å forestille seg en "pakt med framtiden", kan teateret - tror jeg - heller realisere seg som en jakt på nåtiden.

Jeg hadde egentlig tenkt å kall dette lille essayet for 'hinsides performance og hinsides Audun Automat'. For de som er inne på moter og trender (og det er det mange i samtidskunsten som er) kunne det spørres om ikke det å kvitte seg med seilerskoene samtidig bare igjen må innebære å trekke på seg slengbuksene? Med andre ord: vil ikke oppgjøret med 80-tallets postmodernisme og 90-tallets naivisme samtidig bety tilbakekomsten av det politiske 70-tallet, av slagord og av de røde faner?
Mistanken er berettiget - få ting har ødelagt mer for muligheten av et politisk teater enn det politiske teateret selv! Det har nå gått over tyve år siden teaterengasjementet skjøt seg selv i foten og det ble bygget opp en mur av restene.
I jakten på enkle løsninger og ferdige analyser, gjorde man den skjebnesvangre feilen å forveksle teater med partipolitikk, kunst med slagord. Adorno fikk rett: løgnen satte flekker på kunstverket. Dårlig politikk ble til dårlig kunst.

Det man glemte var teateret som eksperiment - et teater som gjennom sine egne virkemidler selv kan stille en moderne virkelighet kritisk på prøve.

Tenker man slik om teater vil ikke bare innholdet, men også formen måtte bli viktig: visst blir teateret politisk, visst blir scenerommet til kritisk testingssone - men det blir det , håper jeg, på kunstens og kunstnerens egne premisser.

Selve grunnimpulsen i modernismens kunstprosjekt var - slik jeg forstår den - hele tiden å utfordre kunstens egne tabu; å gjøre opprør mot seg selv og sine egne lovmessigheter. Schönberg brøt med tonaliteten, Picasso med det figurative maleriet.
Når det til slutt ble tabu for den moderne kunsten å mene noe, ligger kanskje idag den modernistiske impulsen gjemt der man minst venter å finne den. Kanskje er ikke veien lenger så lang fra Pablo Picasso til ruinene av et norsk skipsverft i Bergen?




Tore Vagn Lid, regissør og kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen. torevlid@hotmail.com