nr. 9.0 desember 2002



Teaterpolitikk og Politisk teater;
Fra teatret til teatret


"Det som ble selvsagt," - slik åpner den tyske filosofen og musikeren Adorno sin monumentale 'Estetiske Teori'- "var, at hva kunsten angår, er ingenting lenger selvsagt, hverken i kunsten selv eller i dens forhold til helheten. Ikke engang at den har rett til å eksistere".
Klangbunnen for sitatet er den aldrende filosofens erfaring av at kunsten, innenfor et moderne vestlig samfunn, i stadig sterkere grad har blitt gjort til 'vare' på et ekspanderende kapitalmarked. Heller enn å følge sine egne 'lover', tvinges kunsten og kunstneren inn i markedslogikkens 'tryllekrets'. Forbannelsen -mener Adorno- ligger i at kunsten og kunstneren - uten selv å vite om det - gjør kulturindustriens jernharde lover til sine egne.
I en slik situasjon, vil Adorno hevde, trenger kunsten mer enn noen gang teorien og diskusjonen som kritiske redskap. Refleksjonen må med andre ord komme kunsten til unnsetning!

For et scenekunstfelt i dagens Norge, i press mellom marked og målstyring, er Adornos advarsel pessimistisk, men ikke desto mindre realistisk.

Regissøren Ketil Bang-Hansen noterte midt på 80-tallet at "norsk teater mangler skriftstykker". Når det skrives en god del om norsk teater, dekker det ofte over det faktum at det knapt nok skrives noe fra selve scenekunstfeltet.
En av ambisjonene bak denne utgivelsen har derfor vært å vektlegge tekster "fra fronten - til fronten". M.a.o tekster som på ulike måter vender seg fra kunstarenaen og 'ut' - heller enn fra skrivebordet og 'inn', og som kanskje derfor, som kritisk inngripende, i større grad kan henvende seg tilbake til selve kunstfeltet.

Med tittelen Teaterpolitikk og Politisk Teater åpner det seg samtidig tre tilnærmingsmåter til spørsmålet om det politiske ved scenekunsten, tilnærmingsmåter som hver på sin måte kommer til uttrykk i utgivelsen:

Teaterestetisk tilnærming: Politisk Teater
Estetisk har ambisjonen gått i retning av å undersøke den nasjonale scenekunstens selvforståelse hva gjelder spørsmålet om en politisk kunst:
Kan teatret - og eventuelt hvordan kan teatret - fungere kritisk 'inngripende' i en moderne samfunnsmessig virkelighet?
Finnes det i det hele tatt for teaterkunsten et politisk potensiale etter postmodernismens 'seier' over 70-tallets ideologiske skyttergravskriger?
Der Marit Strømmen i sin artikkel griper disse problemstillingene an fra et kritiker-synspunkt, og relaterer dem videre inn mot spørsmålet om en mulig politisk basert teaterkritikk, kretser mitt eget bidrag omkring mulighetene for et politisk teater av i dag,- et politisk teater - så å si - på kunstens premisser.
Med klangbunn i Grenland Friteaters mangeårige arbeid, svarer videre regissør Tor Arne Ursin på noen sentrale spørsmål knyttet til problemfeltet teater - samfunn, og diskuterer disse i et teaterhistorisk spenningsfelt mellom avantgarden og folketeatret.

Teaterpolitisk tilnærming: Teater/Kulturpolitikk
I intervjuet med Tor Arne Ursin dreies problemstillingen videre fra politisk teater og over mot teaterpolitikk i en mer kulturpolitisk forstand. Mot kulissene av en pågående scenekunstdebatt spørres det kritisk etter en stivnet norsk finansieringsmodell preget av en åpenlys skeivfordeling mellom institusjonsteatrene og det såkalt 'Frie feltet'.

Forbindelsen mellom teaterestetikk og teaterpolitikk.
Fra institusjonshold følges dette opp i form av et intervju med Per Ananiassen, dramaturg på Trøndelag Teater. Her aksentueres samtidig en annen grunnambisjon i utgivelsen, i det det spørres etter sammenhengene mellom rådende kulturpolitiske modeller på den ene siden, og scenekunstens muligheter for eksperimentering og nytenkning på den andre. Hvilke muligheter ligger i en nedbygging av skillelinjene 'Fri' vs. Institusjonell? Hvordan kan det tilvirkes et produktivt stoffskifte på tvers av de foreldete skyttergravene? Hvilke kunstneriske muligheter gjemmer seg utenfor - eller kanskje bedre - bakenfor en norsk teatermodell hvor 90 prosent av statlige overføringer gis som faste tilskudd til et fåtall norske institusjoner?

Et kritisk blikk på norsk teater må også være et blikk utenfra.
Et overhengende problem for den teaterestetiske såvel som for den teaterpolitiske debatten i Norge, er mangelen på alternative 'horisonter', tankemodeller, og ikke minst kontrasterende estetiske erfaringer.
Langt på vei kan dette føres tilbake på teatermediet selv: Når film-publikumet kan presenteres for et mangfold av uttrykk fra alle verdensdeler og fra en rekke ulike kunstneriske posisjoner, gir dette en kritisk erfaringsramme - en estetisk målestokk - som det nasjonale teaterpublikum mangler. Teatret og teaterdebatten kan derfor lett få et provinsielt og innelukket preg. Ambisjonen om et kritisk blikk på norsk teater har derfor også fordret et blikk 'utenfra'. Med referanse i det progressive teaterhuset Volksbühune i Berlin, tematiserer Dirk Pilz forholdet mellom tysk kulturpolitikk og et særegent klima for politiske strømninger i tysk teater.
Fra Danmark- året etter høyresidens valgseier - rapporterer Kristine Kabel og Ida Diemar om et teater i finansiell krise.
Bidragene fra Berlin og Danmark viser også - hver på sin måte - hvordan kultur eller teaterpolitikk i neste omgang virker over på mulighetene for utviklingen av et politisk teaterrom: Mens det i Berlin -ifølge Pilz- er en høy grad av offentlig understøtting som gir teatrene mulighet til politisk kritikk, (og da ikke minst i form av politisk selvkritikk), er det i Danmark nettopp som svar på en manglende eller sterkt truet offentlig understøtting, at teatret nå synes å ha latt seg 'repolitisere'.
Der teatret ikke kom til politikken, kom politikken til slutt til teatret, er et omkvede som kanskje også kan være et forvarsel i dagens norske politiske virkelighet.

At et blikk 'utenfra' i denne sammenhengen ikke trenger å være et blikk fra utlandet, viser økonomen Geir Kragseths kritiske analyse av et knippe utbredte myter i norsk kulturpolitikk. Mot forestillingen om at sentralisering er lik effektivitet, at sentralisering er lik kvalitet og at næringslivssponsing er et ubetinget gode for kunstsektoren, stiller Kragseth opp en annen teaterpolitisk modell basert på regionalisering og samarbeid heller enn på sentralisering og hierarki.

Teatret er på mange måter visjonenes rom. Det kan åpne for en virkelighet som ikke er, og bli farlig ved å eksperimentere med en virkelighet som kan komme til å komme. Fra dramatikeren Sartre og til regissøren Boal, vinner teatret sin potens som en generalprøve på virkeligheten. Det har vært en grunnleggende tanke å gjenfinne dette 'visjonære' aspektet også innenfor rammene av denne utgivelsen. Håpet er at det ikke bare i teatret - men også i et tidsskrift om teater - kan åpnes dører inn til en kulturpolitisk prøvescene.

Tore Vagn Lid, Redaktør
torevlid@hotmail.com





REDAKSJON
Jan Inge Reilstad – Geir Egil Bergjord – Susanne Christensen – Helene Selvåg