| Om SonARier og Klee av Ole Henrik Moe |
Jeg har alltid hatt stor glede av å oppleve bilder jeg kan lytte til og musikk jeg kan se. Lytte med øynene og se med ørene. Debussy laget klaverstykker som hadde fellestittelen ”Bilder” (Images) eller ”Estampes” (Grafiske blader). Klee laget bilder som kaltes ”Fuge i rødt” eller ”Polyfoni”. Når jeg spilte ”Reflekser i vannet” av Debussy så kunne jeg tydelig ”se” refleksene og ringer i vannet. Når jeg så ”Fuge i rødt” ”hørte” jeg tydelig temaets gjentagelse i flere toneleier.
Nå har musikken utstrekning i tid mens billedkunsten utbrer seg i rom. Likevel har de mange karakteristika til felles, for eksempel rytme, klang(farge), harmoni, ja selve ordet komposisjon brukes jo fritt på begge områder. Da jeg i sin tid laget utstillingen ”Klee og musikken” på Høvikodden (1985), en utstilling som ble overtatt av Pompidou-sentret i Paris samme år, husker jeg at Iannis Xenakis i en kritikk av utstillingen (visstnok i Le Monde) gjorde tidsbegrepet til et hovedproblem når det gjaldt sammenstillingen musikk/billedkunst. Men i et sitat fra Klees lille, finurlige essay ”Graphik” imøtegås han på forhånd: ”Bevegelse ligger til grunn for alle tings tilblivelse.” I Lessings ”Laokoon”, ved hvilken vi fremdeles mener å måtte trene vår tenkeevne, blir det gjort mye vesen av forskjellen mellom tid- og romkunst. Og ved nærmere ettersyn er det bare lærd vanvidd, for også rommet er et tidsbegrep. Når et punkt kommer i bevegelse og blir til linje, så forlanger det tid.
Likeså når en linje forskyver seg til flate. Likeledes bevegelsen fra flate til rom. Oppstår kanskje et bilde på et blunk? Nei, det blir bygd opp stykke for stykke, ikke annerledes enn et hus. Hvor lenge bygger man et hus?
Og tilskueren, blir han ferdig med et verk sånn med en gang? (Dessverre ofte ja.) Sier ikke Feuerbach at til forståelsen av et bilde hører en stol? Hvorfor en stol? For at de trette bena ikke skal forstyrre ånden? Hva blir bena trettest av? Ved å stå lenge. Altså spillerom: tid. Karakter: bevegelse. Tidsløst er bare punktet og det er i og for seg dødt. For tilskuerens øye, som oppfanger som et gressende dyr, er det innebygde veier i kunstverket. (I musikken er det tilføringskanaler til øret. I dramaet finnes begge deler.) Verket oppsto av bevegelse, er selv fastlagt bevegelse (stereotyp) og blir oppfattet i bevegelsen (øyenmuskel).
Dette forholdet til det tidsmessige gjelder for Klee helt selvfølgelig også overfor naturen. I sitt berømte essay ”Naturstudiets veier” (”Wege des Naturstudimus”) sier han: ”Samtalen med naturen forblir for kunstneren en ”conditio sine qua non”. Kunstneren er menneske, selv natur og et stykke natur i naturens rom”. Han elsket alle naturformer, om det var anorganiske, krystallinske eller organiske. Særlig glede hadde han av levende undervannsformer. I en mengde av hans malerier, akvareller og tegninger forekommer alt fra fisker, skalldyr, skjell, alger, polypper og ikke sjelden sjøanemoner og maneter. Når derfor sonARier nå går inn for en installasjon som omfatter musikk og lyrikktekster, dirigert direkte av havvannets bevegelser så plasserer de seg i beste Klee musikk/bilde/naturtradisjon. Lyder og bilder blir overført til videoskjerm ved akvarier med (forhåpentlig) levende sjøanemoner på stoler og maneter flagrende omkring. Sannsynligvis ville dette gledet ham meget. Og personlig er jeg meget spent på hvorledes det hele vil fungere. Jeg gratulerer med prosjektet og gleder meg.
Ole Henrik Moe, f. 1920
Utdannet konsertpianist og kunsthistoriker
Ole Henrik Moe har vært en sentral og allsidig aktør innen norsk musikk og kunstformidling de siste 50 år, bl.a. som leder ved Henie Onstad Kunstsenter i perioden 1966 – 1989. En av våre mest profilerte forkjempere for multimedia og tverrkunstnerisk arbeid.
Tekstar:
Mona Høvring – sonARier
Nicholas H. Møllerhaug – Manetbyen Haugesund
Tilbake til Nicholas H. Møllerhaug – Maneter i monter
 |
 |
 |
 |
 |
