PERLER FOR SVIN, STEINER FOR KAMELER

av Torild Wardenær
[print versjon]


Verden lengter etter oss, slik vi lengter etter verden.

Det er en tiltrekning som aldri avtar. Den er vital og uten alder, tar ikke hensyn til om det er bondekoner eller ambassadører, barn eller oldinger som er i denne symbiosen med verden, den er der bare fra første stund og det er en uhelbredelig fascinasjon.

Hvorfor uhelbredelig? Det er nå bare en påstand og gir riktignok assosiasjoner til sykdom og lidelse, men den gamle sammenhengen mellom lidelse og lidenskap lar seg ikke fornekte. Denne lengselen forårsaker begge disse pasjonene, som av og til blander seg, av og til ikke. Den ene opptrer iblant som en margtyv, som gnurende sult, mangel. Den andre som en uforutsigbar uvilje mot det rasjonelle, det som er gitt, det som er lett.

Det raser en livslang lengsel mellom oss og verden. En tilstand preget av tiltrekning, kretsing, frykt, frydefull avstand og håp om fullbyrdelse.

Hva skal til for å sannsynliggjøre denne påstanden? Den lider åpenbart av logiske brister, og når den blir framsatt av en av de vanlige uberegnelige, kommer empiripolitiet raskt anstigende, banker på døra, etterlyser fakta. Det er imidlertid ikke lett å oppdrive bevis på denne lengselen. Mange vil avfeie den som ikke-lengsel, ja sagt rent ut: som nonsens. Men verden lengter like sterkt etter skeptikerne. Den betrakter dem til og med med enda større ømhet. Påkalt eller ikke er verden til stede, og det er tusen måter å undersøke dette forholdet på. Ja, sannsynligvis er det mange flere, men tusen er et gammeldags og stort tall for å opplyse våre barnesjeler om mangfoldet. Tusen er heretter et tall for pasjoner.

En livslang og gjensidig lengsel vil trolig resultere i adskillige møter, men møtene lar ofte vente på seg, vi kretser istedet om hverandre og rundt i verden, og de mest uutgrunnelige spørsmål reiser seg mellom oss:.
For eksempel: Hva er vekten av en vinge verdt mot vekten av hele det skimrende Umbria og Frans av Assisis maltrakterte kirke?

Eller: Kan fem kastekniver gjøre noen nytte?

Er valsekongene kalkulert inn i verdensfreden?

Er gnissingen fra undersøkelsene til å holde ut?

Og hva med selve møtestedet?

Ikke noe er sikkert, en dag nevnes fjellmassivene, en annen dag elvebunnen. Vi protesterer selvfølgelig høylytt: "Oksygenet, tenk på oksygenet!" sier vi. "Det blir enten for mye eller for lite, vi har så små lunger, vi er de svakeste blant reptilene!" Men verden hører oss ikke, eller hører ikke etter, den suser og lengter seg syk. Får emfysem og anemi og tar hele den begynnende tunge vinteren inn over seg – oktober, november. Men så en dag – (og fjernt fra de glitrende metropolene, ved Ogna på Jæren for eksempel) reiser den seg igjen. Verden reiser seg rett opp og det er vitterlig november, men langs de lange sandryggene skimrer det gressgrønt, det er vindstille, men brenningene vasker og vasker. En svær gyllen baldakin har strukket seg over hele kysten, folk går med åpne munner langs havet, måpende, pustende. Lungene blomstrer, å puste er det eneste de trenger å gjøre, kysten er et eneste stort eksklusivt kurbad, porsen anger som om det var juni, lagunene er grønnere enn på Maldivene, folk går oppreiste, som mestere..

På stranden ligger en svær død grindhval, de stimler sammen om den, små og store, en hund danser foxtrot rundt den, noen tenker på havdypene den har kjent, de pirker i den store, råtnende hvalhuden med en kjepp, sanden glir ut, forskyver seg umerkelig, kontinuerlig, husker da den var stein i kosmos,


Og Sør i Provence, som overalt ellers, ligger steiner spredd utover. Belgiske Jean Verames lengter også etter verden, og verden lengter etter ham. Han kjører omkring i Provence i en jeep for å finne en stein han liker. Når han finner den er det i sannhet en vakker stein, passe stor for en mann å bære med begge hender. Han vet at steinen er kosmos-sendt, udødelig, en syntese av universets tid, et stykke av stjernene som setter oss i kontakt med det uendelige rom, en gave til framtidens mennesker. Verames tar den med til et støperi i Paris og får laget ett tusen kopier av den i bronse. Han nummerer dem, signerer dem, maler dem blå, leier et fly, laster steinene inn og drar til Nord-Afrika, gjør tre tokter over de mest avsidesliggende ørkenområdene i verden, han sitter fastspent foran den åpne flydøren, kaster steinene sine ut, én for én, ett tusen blåmalte bronsesteiner ut i ørkenen. Ikke engang kamelkaravanene beveger seg inn i disse områdene og de fleste steinene borer seg dypt i sanden, bare to av tusen steiner er blitt funnet.

Kunsthandlingen er et offer, en ekshibisjonistisk akt, en kjærlighetsgave til verden - selve målet for vår lidenskap og lidelse, den som vi er i stadig og sterk lengsel med, den som har ofret så mye for oss.


Men vet vi at vi er i fare? Vet vi at steinene har minst tusen mot-objekter? Fenomener som kan forpurre eller drepe lengselen mellom oss og verden. For eksempel ryktet om at det fritt skrivende og skapende mennesket befinner seg i et slags eksil? At språket og kunsten er utilgjengelig for det mette, selvbevisste og teknologiske publikum. At utøverne av skrift og kunst er forvist bort fra de strålende metropolene? (Og hva så? Lett svulstige metaforer er de tross alt de store byene. De er ofte sentrum for det spektakulære, det selvsentrerte og dermed også i periferien for utveksling av kjærlighetsgavene). Verre er det at vi knapt klarer å si ordet eksil uten å tynges over at vi ikke har delt byrdene med de virkelig sultende og depriverte, og at vi dermed ikke kan skrive om landsforvisning. Vi er fulle av skyld over at vi er blitt forfordelt, over at vi er naive og totalt blottet for reelle eksilerfaringer. For eksilets historie taler for seg. Tidenes største landsforvisninger har nylig funnet sted sør i Europa. I nåtid og framtid vil vandringer i lidelse og død martre humaniteten, og vi burde holde kjeft om dette påståtte eksilet vårt, bleike og velnærte som vi er. Men det gjør vi ikke, for med ett oppstår tanken om at vi alle befinner oss i et eksil simpelthen fordi vi er født. Forfatterens eksil derimot kan være en tilstand kjennetegnet av frihet, og hva er det da med dette eksilet som er så uønsket? Å forlate for å leve i frihet er også en form for eksil. Og kunstnerens eksil er det stedet man alltid bryter opp fra - bort fra eget og andres fortrolige kart. Det er en forutsetning for å skape kunst.

Er Jean Verames’ steiner ugyldige fordi de er skjult, utilgjengelige og gjemt i ørkensanden?

Er mye av det som i dag skrives ugyldig fordi massene stiller seg likegyldige?
Å skrive seg bort fra trivialspråket er en mothandling. Det er et forsøk på å etablere et motspråk til mediesurret, et forsøk på å vise noe som dette ikke befatter seg med eller ikke er i stand til å formidle. Fenomener eller koblinger som det ikke er klar over eller ikke er interessert i. Å skrive blir dermed en politisk handling, et bevisst inngrep i språket. Det er ikke alltid resultatet blir lettfattelig eller publikumsvennlig. Betyr det dermed at disse inngrepene i språket mislykkes? At de ikke makter å gjøre noe vesentlig med leseren? Hva betyr vesentlig? Er det nødvendigheten av en konkret, offensiv ytring i et språk som mange kan tyde? Med vesentlig menes kanskje en klarere agitasjon, en tydeligere stillingstaken? Eller er det ønsket om at dikteren skal bidra med en rasjonell, estetisk kommentar til en uoversiktelig og truende virkelighet? Vi er ikke ironiske når vi sier at vi forstår behovet og savnet av tydelighet, lettfattelighet, noe man kan stole på, noe som kan være milepæl i et veiløst landskap, en trøst i en ond og irrasjonell verden. Arnulf Øverlands: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv", vil for mange stå som inkarnasjonen av det meningsbærende ordet. Formaningen vil være gyldig så lenge det finnes mennesker, men den kan likevel ikke formuleres på samme måte igjen. Forfattere verken vil eller kan stige ned i samme elv to ganger. Kansje er bruken av litteraturen blitt for privatisert, den har ikke fått noen framtredende plass i den kjappe underholdningskulturen, den får rett og slett ikke plass i de små chipsene i tekno-katapultene, derfor er det langt vanskeligere å øyne rekkevidden av den enn i tidligere tider. Invasjonen av støy og markedskrefter synes total, og mye synes ugyldig fordi støyen rundt oss er en form for diktatur, og faren er der for at motspråket, dvs. kunstspråket kan havne i indre eksil, altså i fangenskap. Men motspråket er sterkt, og mange skrivende i dag bidrar med noe vesentlig ganske enkelt fordi de fortsetter å skrive, nettopp fra dette eksilets sted.

Joseph Brodsky sier at uten poesiens kraftstoff blir språket bare et idiom, en sjargong som kan brukes for å narre fienden, selge en støvsuger, skaffe seg et nummer eller en forfremmelse, men langt fra godt nok til å lette angsten og bringe fryd.

Hva er det som frarøver leseren, lytteren eller betrakteren dette kraftstoffet?

Er det medieverdenen med sin glatte, lettomsettelige retorikk?

Er det kanskje oss selv, ustanselig lengtende, ute av fokus, fraværende? Eller er det den Den Virkelige Verden med sine tusen manifestasjoner av uopphørlig lengsel etter nettopp oss? Jeg vedder nihundreognittiåtte blå bronsesteiner og en død grindhval på at Den Virkelige Verden er uskyldig.




Torild Wardenær er lyriker. Hun har tidligere publisert bl.a. I pionertiden, Null komma to lux, Houdini til minne.
Besøk gjerne hennes egne hjemmesider: http://home.c2i.net/twardena/
twardena@c2i.net