 I PLATONS HULE ELLER I DOVREGUBBENS HALL?Litt om de to norske teatertradisjonene: revyen og dramaet. av Georg Johannesen |
[print versjon] |
Innledning.
En kald augustmandag i 1979 vedtok Basars redaksjon at jeg skulle skrive en artikkel til nr. 1/1980. Artikkelen skulle handle om den norske revytradisjonen. (...)
Som alle gode ideer var dette en dårlig ide. Mine meninger manglet kunnskaper. (...)
Revyteatrets finlitterære forutsetning var Holger Drachmanns begrep om en litterær kabaret: Folk ville ikke lese, men høre lyrikk. Kroghs sønn Per Krogh tegnet mange svarte katter. Thaulow-familien eide en strategisk basartomt.
Alt er fra første stund typisk norsk, dvs. utenlandsk: Dybwad er en by i dansk Holstein, Lasson høres svensk ut og Chat Noir er i hvert fall fransk.
Politisjefen i Nordahl Griegs Pariserkommune sa: Har jeg ikke gjort noe annet godt, så har jeg vist at man kan skyte en erkebiskop like lett som en arbeider. Fra 1916 til 1950 viste advokat Dybwad at det gikk an å leve uten Johanne Dybwad.
Slik danner advokat Dybwad ett av de mange private bindeledd mellom de to norske teatertradisjonene i det 20. århundrets første halvdel: revyen og dramaet, det høyliberale nasjonalteatret og det lavreaksjonære serveringsteatret.
De to tradisjonene.
Det er ikke noe nytt at norsk revyteater står til høyre og anses som snobbet og reaksjonært. Det er heller ikke noe nytt i at den finteatralske nasjonalscenen blir inntenkt i den såkalte radikale tradisjonen, som skal være så utbredt i et land som Norge. Vi har på den ene siden: Venstres teater, et "realistisk" titteskapsdrama, skapt av Bjørnson og Ibsen ca. 1875 - 1880, og på den andre siden: Høyres teater, den blå bohemens revyteater, med fysisk utgangspunkt i søstrene Lassons intimsfærer.
Det nye ligger i følgende påstand: Revytradisjonen er den nålevende og sterke linjen, mens titteskapsteatret er av interesse for hjernedøende liberalere fra den naive delen av et utdannet lektorlag i 50-årsalderens Norge.
De to tradisjonene har levd side om side, det fins ingen motsetning mellom dem, bortsett fra at den radikale tradisjonen i dag er et falsum: Dagens Norge er et Kardemomme som "stråler i den triumferende katastrofes tegn". Men i den urbane og kosmopolitiske revyen lyder fremdeles en umiskjennelig stemme - riktignok på ytterste høyre fløy: Stutums realisme mot idealismen og amerikanismen i Harald Heide Steen jr.s berømte monolog: "Påtrengjande teater".
Den "fine" av de to hovedlinjene har frøken H. Ibsen som sin egentlige "Tante Ulrikke" i spissen for et endeløst tog av forkomne og geniale skuespillere: "I spissen går geniene": Nora 1, Nora 2, Nora 3, Johanne Dybwad og liv Ullmann, søstrene Wangell med mora si, fru Alving og fru Alving, Hedda og Irene, Lona Hessel osv. Alle krever det vidunderlige, i frihet under ansvar, på viddene, med vinløv i håret, når vi døde våkner, i det tredje rike, etter femte akt.
På revyen synger Regine om fru Alving, mens kammerherren og snekker Engstrand slår seg på knærne: Enig med konsul Bernick, særlig i 1914 - 1918! Nora blir gammel og fordobler seg til to gamle piker fra balletten.
Det eneste realistiske med Ibsens teater er formen. Omvendt med revyen: Som Chaplin både er seg selv og sin vagabond, er Lalla Carlsen vaskekone og Lalla Carlsen samtidig. Vi er i "En liten gylden ring" av falske admiraler, der en rå tone lover oss at en rød tråd i en revy er som et hår i suppa!
"Nasjonal" betyr borgerlig, i hvert fall i borgerlige land. På samme måte betyr "alle": de borgerlige, i land med borgerlig allmenndannelse. "Alle" vet derfor i Norge at norsk teater kjempet fram et "nasjonalteater" i kamp mot danske skuespillere gjennom de såkalte teaterslag i det 19. århundret.
Men på hovedstadens atten privatscener ble det svensket fritt både før og etter unionsoppløsningen. Her møter vi i 1929 Ernst Rolf (= Ragnar Johannson), som "den største av alle kabaretkunstnere i Nordens land" bl.a. i den berømte "Hur står det till, gamle Oslo?". En strofe til advokat Karl Johanssen, som ville styrke svensk-norsk samarbeid lød slik: "De var meget frisk i tonen / da De skrev om unionen / med den svenske bror-nationen / - hur står det till? / Ikke lav den unionen, er De snild. / Jeg forsikrer Dem jeg kjender / til hvordan den saken ender. / La oss heller være venner! Hur står det till?!"
Slik har kabareten tjent det bestående, mediert nytt og gammelt, gjort det virkelige til det fornuftige og det nye til galskap og dum utopi: "Hur står det till"?
Motsatt består deklamasjonsteatret av obskøne bevegelser og psykodramatiske Rochschach-plansjer med blodflekker og pistolskudd i underlivet: "Krykken flyter".
Som i den borgerlige balletten fins det i titte-, ekte- og lidenskapsteatret få eller ingen mannlige dansere, unntatt i passive roller som ekte og falske tilbedere, som dreier dama rundt og viser henne fram i all hennes godhet og deilighet. Realismen er reproduksjonen av et damepublikums narsissisme, det vil si en kollektiv subjektivitet på mottakersiden, der også de tilstedeværende herrer deltar i beundringen av den tysk-amerikanske dama med 13 norske tippoldefedre - eller stilltiende inntar assessor Bracks synspunkt! Dama kan nytes etter forestillingen når hun er blitt rørt av et nytt skudd mellom lårene.
Akkurat et slikt teater hadde vi i min tidlige ungdom. Om lørdagskvelden og søndagskvelden flokket ungguttene seg utenfor Frelsesarmeenes og Pinsemenighetenes forsamlingslokaler. Nyfrelste ungjenter strømmet ut med brennende kinn i religiøs, dvs. moralsk oppløsning. Slik har det borgerlige teatret spilt religionens kvasipornografiske rolle: Et sant borgerlig ekteskap har som grunnlag at begge er forelsket i henne. Dette er det ritiske innhold hos Ibsen: alt er et stille språk i salen, der enhver mann lover å være advokat Helmer to timer seinere etter tarantellen.
Finteatret er et skyggeteater som i Platons hulelignelse, der publikum "er nødt til å holde hodet urørlig hele sitt liv" (Platons Staten, 7. bok). Dette speilekkolandet er like realistisk i sitt innhold som professor Drøvels egg.
Innholdet i disse etterhvert multimediale dagdrømmene er søstrene Lassons blå bohem (uttrykket "blå bohem" er laget av Dag Østerberg): hudpiken fra beste vestkant og hennes opplevelser i de store kulturlande, Paris, Italien, Berlin, med baron Hermann von Wildenvey, som politiskalfons og konferansier.
Telos betyr mål. Teleologi betyr mållære, det vil si den oppfatning at en ting eller en institusjon magnetisk trekkes mot sin framtid. Framtiden definerer her nåtida som en prosess fram mot seg sjøl. Norsk teaterhistorie kan ikke drøfte sin egen nedgang - av politiske grunner! Revyteatrene forandrer kjensgjerninger til sannheter, de utgjør den store motreformasjonen og uttrykker den folkelig ved hjelp av lassaroner, horer og fylliker i en front rundt det bestående samfunn.
Avslutning.
Rundt år 1900 fantes det i Kristiania et utrolig underholdningstilbud på alle nivåer, fra et konserthus med to tusen plasser, østover mot Grønland Folketheater - som så seint som i vårt århundre reklamerte med norske skuespillere - og et annet etablissement som reklamerte med "park, skov, 2 fosse, indsø, restauration etc.", ned til knapt nedlagte bordeller med en eller annen "Optreden" som fikenblad.
De to siste tiår av norsk kulturhistorie har lite med "realisme" eller "nyromantikk" å gjøre, men desto mer med Kristianias eksplosive utvikling til en fullt forgreinet offentlighetsfære med alle genrer og nivåer - i en liten metropol, en av Europas minste, men derfor mest intense storbyer, med et offentlig liv like hektisk som Københavns og Berlins, selv om det var råere, trangere, frekkere og framfor alt: mindre nasjonalt i betydningen patriotisk og norsk.
Bare i Tivoli fantes det fem scener, teatrene drev også seterdrift om somrene, med friluftscener, bl.a. på Bygdøy og Nordstrand. De fleste av spiseteatrene pekte nedover, øverst stod antakelig Kristiania Teater, med en ekte sønn av Bjørnson som sjef. Derfor lød også bohemens 7. bud: "Avlat aldri at gjøre skandale i Kr.a.teater".
EKSKURS
Denne artikkelen bygger på en bitter personlig erfaring. Som tidligere revysjef for russerevyen i Bergen, trodde jeg at revy var finere enn Frelsesarmeens og Pinsevennenes Ibsen-teater: Over Ævne 3 og 5. Midt i 1955 var jeg derfor for første og siste gang på Chat Noir. Dit tok jeg med meg en altfor pen vestkantjente, som viste seg å være i slekt med Det norske teatret og Tarjei Vesaas - altså et rent bomskudd fra min side! Jeg skulle sjølsagt tatt henne med til Hedda Gabler - dersom jeg hadde lyst på henne!
Revyen var slik: En lang mann kom fort og snublende inn og sa Einar Gerhardsen. Alle lo. Bordene bar glassplater, alt var skrått med små røde lys. Rundt meg satt stygge menn med pene jenter. Alle drakk hetvin, ikke brennevin eller øl. De drakk: Vermuth, Cinzano, Campari, Dubonnet, dry Martini og Silver Port. Med is. Bordene så ut som spurvebad, med sigarettaske som sand og støv, krøllete pengesedler var som visne blader, feite fingre kløp i silkelår og klappet dissende dameskuldre, livet var voldsomt nærgående, min studine var yngst og derfor mest interessant, kelnerne hvisket og hvisket, damene var damer overalt og i mange rundinger av forskjellig størrelse. Den lange mannen gikk sterkt imot: den nye tellemåten, de høye skattene ble da høyere, alle lo. Hihi. Hoho. Så skreik han plutselig: Puppene og polprisene! Jubelen steg til orkan. Så kom det inn en liten tjukk herre, forkledd som uteligger. Han rava rundt og sa: Åssen står det til - med Arbeiderpartiet? Jubel? Så spilte orkestret feiende, mens noen herrer løp rundt i sølvdresser og ropte utydelig, men muntert. Tjo for en dag. Alle lo. Hihi. Ho. Da ble lysene dempet ned til et alvorlig innslag. Etter en stund dukket det opp en herre i kjole og hvitt, med flosshatt i den høyre hånden og hvite hansker i den venstre hånden, han var også iført et hvitt sjal og en svart kappe, med mørkeblått silkefor som glitret som stjerner i rampelyset, som ble dempet ned til fiolett og bordellrødt, straks begynte han å synge smektende og brekende samtidig, som en såret sau med stor verdighet, han viste seg også å være selve teatersjefen, en hjertelig sau i herreklær. Hver kelner ble taus under dette nummeret, som handlet om de undertrykte i alle land, særlig i øst. Han var i omkvedet meget sint over en diktsamling, som nettopp ikke var kommet ut i Moskva. Intet sete var tørt da femten blondiner strømmet inn og sparket med nettstrømpelårene at de var enige med ham i omkvedet. Så ble de plutselig til vaskekoner, som svingte med bøttene mens de sang om Einar Gerhardsen, den nye tellemåten, nynorsken, samnorsken og de latterlige skjenkerettsbestemmelsene, som fikk alle turistene til å synes at Norge var et pottittland.
Så kom det inn en eldre vaskekone, som klaget over mannen sin, gikta si og polprisene. Hoho. Applaus. Til slutt kom det et stort sjokk for meg personlig: Alle forvandlet seg i sluttnummeret til bergensere, som stilte seg rundt en av Bergens eldste monumentalbygninger, Rundetårnet, et pissoar i romansk stil fra 1925. De sang en sang om at de skammet seg over å være fra Bergen, og fra da av gjorde jeg det samme.
TEPPE. FIN. THE END. SLUTT.
August Mauritzen vil nå lese "Eventyr til lille Ellen" av Herman von Wildenvey.
Georg Johannesen er forfatter, essayist og retoriker. Bor fortsatt i Bergen. Han var medredaktør av det etter hvert legendariske tidsskriftet BASAR. Dette skriftstykket er hentet fra deres Theater-nummer, 01/80.