| Speilnotater fra risikosonen d.å. 2002 Fragmentarium, av Jan Inge Reilstad |
[print versjon] |
Det var som alltid total lykke i den norske risikosonen i 2002, uten at noen visste hvorfor. Der er fomlingen med alle markedskreftenes attributter beleven og dekadent. Der brytes det stadig ut i sakrale bønner om fyrig asketisk verdensfornektelse på kunstens vegne. Der er det et griserytteri uten like overskrevs på den svære relativt autonome purka KUNSTEN, med skinka ennå godt inne i utopiens humane haller og trynet gryntende på vei inn på desken i McVG.
I.
”I industrisamfunnet ble kunsten kunst ved å markere avstand til samfunnet og den allmenne kulturen. De ulike kunstartene opparbeidet seg status og uttrykkskraft gjennom sin autonomi - ved å dyrke sin "renhet" og sine mediespesifikke former. Dette var grunnlaget for etableringen av infrastrukturer og institusjoner på kunstfeltet, og for dannelsen av kunstnerrollen. Dagens kunstscene er preget av en utforskning og en underminering av denne autonomien. Kunstnere etablerer nye relasjoner til institusjoner og offentligheter og gjør bruk av uttrykksmidler som tidligere ble betraktet som kunstfremmede eller kunsteksterne. Samtidig utfordres de tradisjonelle kunstforståelsene av et voksende antall kunstnere med innvandrerbakgrunn, og fra en ekspanderende og offensiv kulturindustri. Kunsten befinner seg med andre ord i nye risikosoner. Hva skjer med kunsten i disse risikosonene? Vil den beholde sin uttrykkskraft i en situasjon hvor kommunikasjon i tiltakende grad blir et markedsprodukt? Hva innebærer det for kunstfeltets aktører at medienes og informasjonsteknologiens logikker sprer seg til alle deler av samfunnet? Hvilke konsekvenser har det at kulturelle ytringer i tiltakende grad globaliseres og henter tegn og uttrykksmidler på tvers av landegrenser, kulturer og medier? Hva skjer med maktforholdene på kunstfeltene når den tradisjonelle autonomien svekkes og kunstens relasjoner endres både internt og eksternt?” Vi reiste oss og jublet. Vi satte oss. Alle hvisket samtidig til sidemannen om sine mageproblemer.
II.
Kristoffer Schau er en skaubjønn av en fråtsekunstner. Fråtsing er fra gammelt av en dødssynd. Fråtsing står for fall selv i dag. Forfall. Forfall betyr et fall forover, inn i TV-stua, inn i hjertene, inn i lattermusklene, inn i ryggmargsrefleksen, inn i politikken, ut i verden. We’re on a mission from God, ble det sagt i filmen, før flikkflakksaltoene nedover kirkegolvet. Norges mest anerkjente hudlege slo på stortromma da Schau’en gikk hyllingsmila fra storbyvinduet opp til Skavlans Marienlyst etter ei uke bura inne med seg selv og stabler av landets frigjørende overflodsprodukter, som cola og sigaretter og TV-kameraer. Det mest geniale eksempelet han hadde sett på en vellykket dekonstruksjon det, sa han, hudlegen. Visste ikke at dekonstruksjonen hadde slått så markant, om enn sent, inn i hudlegenes teoretiske og samfunnsmessige refleksjon. Håpefullt liten den. Hud er vel skrift? Hud er mer enn skrift. Sist kommer talen, så skriften, så huden. ”Samtidig vet jeg jo: Skjelettet er innerst i hver eneste mann. Og hva har jeg innerst i hjertet? Innerst i hjertet har jeg min forstand.” Forstand er det mest usikre av alt. Tankeliv. Tankeliv kommer før tale. Hud er en satelitt i bane rundt planeten menneske, en kroppslig kalligrafi, fingeravtrykk, fotavtrykk, kjønnsavtrykk, mageavtrykk, ansiktsuttrykk og fingerspitzgefühl. Huden er en membran i midten, aldri den samme. En skrift som samtidig tenderer mot håndtverk og mot kunst, mot det kollektive og det helt individuelle. Både techne og arte, langue og parole. Kroppens sanselige vokabular og reflektor samtidig. Snart vil nok hudlegen oppdage at dekonstruksjonen er overalt, ikke bare i huden, forfallet, men også i OBOS-leilighetene og dokkehusene, skriften og talen, Fuglane og Kvalmen, hodet og tærne, tankene og handlingene, at den bare er der, fra begynnelsen av, rett og slett natur, pur urnatur, guds (manglende) tanke med alt. Kristoffer Schau er guds tanke. Spørsmålene er alltid: Hvem er gud? Hva er gud? Her blir hvorforspørsmål ofte banale. Samtidig: Dante leste alle tekster i 4 godt adskilte fortolkningsplan. En god rabbi kan lese hellige og sekulære tekster i 49 fortolkningsplan. Har makt- og demokratiutredningen makt? Hvem sitter i makt- og demokratiutredningen? Hvem er statsråder? Hvor? Når? Hvordan kan vi læres opp til å tåle kritikk, til en angstfri kritisk bruk av forfallet?
III.
Vi satte oss på purka og rei. Med kaffi og melon på snei. Men purka har fått burka og silikonpupper. Hva er verst? Hvem er mest ufri? Hun med burka eller hun med silikonpupper? Kvinnen med både burka og silikonpupper, er hun mest fri eller ufri? Det nynner. Freedom is another word for nothing left to loose. Frihet er ufrihet... Er det et paradoks eller en hippiesannhet? Vi er blitt sankere igjen, men med skylapper store som forsteina elefantører. Uten å høre noe lenger, annet enn lav og vedvarende støy fra implosjonen. Mumling. Kunstnermumling. Verden er blitt flat igjen. Heldigvis? Bare når verden er flat må man passe seg for å falle utenfor verdens kanter. Globaliseringsfellen? Du verden! At kloden har grenser for sin tåleevne? Yteevne? At den ikke kan pumpes opp og gjøres større, med mer dyrkbar jord, ny regnskog. Det er ikke rakettskjold som er svaret i hvert fall. Men teknomusikken er bra. Kjenner jeg verdensmakten rett er svarene like luftige, like nasjonalistiske, like krigerske, på tross av alt det ”fine” snakket om humanitære ditt og datt og viktigheten av frihandel for å få de fattige landene ut av uføret. Strategiene i sær fra IMF og WTO overfor fattige deler av verden har jo medført at vestlige konsern har kunnet ribbe hele folkegrupper til skinnet uten noen form for utvikling, men heller avvikling av folkets egne muligheter, og opprustning av enkelte korrupte statsledere, til større underdanig avhengighet av Vesten, ikke minst gjennom å slippe det kulturindustrielle vestlige mediemonsteret løs inni hodene deres som en fordrukken pacman. Det nikker. En slags storslaver er i emning. Uansett bekjenner den nye formen for kapitalisme seg til en annen logikk enn den som tenkte modernisering av samfunnet. I dag står vi overskrevs en finanskapitalisme hvor forskjellen på reelle og finansielle verdier er ekstrem, hvor kjernekonsern i amerikansk næringsliv har PE-tall som viser at de må ha dagens overskudd i 100 år bare for å kunne betale tilbake sine lån, osv. Det grynter. Avgrunnene er så store at selv de største kan revne fra skrittet og opp. Ikke alle kan ha fallskjerm da. Kunsten åpenbarer seg under en slik kapitalisme overalt og ingen steder, sier Lars Fr. Svendsen, den er blitt en integrert del av vår livsverden, design og estetikk, en form for overlevelse som ennå forvalter bare bittelittegranne menneskelig frihet, men mest av alt felt- og klasseinteresser. Bourdieu antok kunstnerne som selve makta i vestlige samfunn, med topscore på kulturell og symbolsk kapital, og svært gode muligheter for økonomisk kapital. Reklamefolk. Kunsttidsskriftet Frotté solgte bra i de Narvesen-kioskene der det var utstilt i livsstilhyllene, men ingenting der det var utstilt i kunsthylla. Da fikk redaktør Tone Hansen nok, og gikk over til å tenke på hvordan hun kunne være institusjonskritisk i dagens kunstfelt… For kunne en ekspeditør på Rimi fylle et glass med rødbeter med rottelik og sette ut i hylla, slik Morten Viskum gjorde? Neppe uten å bli sparket, eller anmeldt til politiet, og altså ikke på kultursidene i avisene. Det er ennå litt forskjell på kunst og samfunn. Det grynter høyt nå. Kunst skal være en god lenestol. Kunst er en hvit vimpel. Slapp av. Vi gir oss. Kunst kan være en svak liten ting. Kunst skal undergrave enhver mulighet for sikker identitet. Kunst er best når den er helt tom, uten evne til noen slags sannhet. Autonomi! Hiv dritten på den historiske skraphaugen. Det ringer ut i verden.
IV.
Å lytte syngende til de flyktende guders nåde. Det er risikosonen. Bokstavelig etter Heidegger. Kunstens kjerne og poesiens overflate? Å lytte syngende til de flyktende guders nåde? Værensfrembringelse, ikke problemfrembringelse. Det er risikosonen. Det finnes ikke risikosoner for kunsten utenfor kunsten. Autonomi? Ingenting har noen gang vært autonomt, selv om det moderne prosjektet er dypt autopoetisk. (Det moderne prosjektet er en form for globalisering av øydannelse!!!) I alle fall ikke kunsten og litteraturen har vært eller vil bli autonom. Å mene det i dag? Svar med Joseph Stiglitz, tidligere rådgiver i Verdensbanken, og med en passe varm nobelpris i økonomi på peishylla hjemme: Globalization and its discontents. Autonomi er sannelig discontent. Da er man i baktruppen. Mens Baktruppen rir på purka. Det som antas som autonomt er alltid bare et uttrykk for det maktprinsippet som står nærmest å overvinne oss eller noe i oss, om det er gud, kirka, føreren, familien, nasjonen, folket, markedet eller kunsten – skyggen vi slavisk alltid kikker etter for å forsikre oss selv om at vi faktisk finnes. Dårlig kunst og dårlig litteratur er bare problemfrembringelse, sier representantene fra de kunstartene som ikke trenger annet enn rytme, penn, blyant, papir eller noteark. Og tankeliv. Mens kunstartene som er avhengige av teknologien og kulturindustrien raser over den slags holdninger. Selv om filmteoretikeren ganske så treffende viser klipp fra filmer som understreker hvordan gode filmer alltid har lånt av billedkunsten og lydeksperimentet, i tillegg til litteraturen. Ikke mye, men nok. Innledningen til Persona, av Bergman, en nytelse utover risikosonenes alle benkegrader. Surrealisme. Modernisme. Avantgarde. Det kommer an på hvordan! Fuck, what a kick in the arse! (For å si det med Susann Pettersen.) Bergman hadde blitt sosialklient i dagens Norge, hvor det er ufint å stille slike spørsmål som: Hva er et menneske? Hva er en idiot? Hva er film? Elling!? Bare en målestokk på hvor ufarlig og sjarmerende en film kan behandle et tabu. Man kan vel ikke bruke statsstøtte til slikt? Da hogger en billedkunstner umodent til, eller i hvert fall lite strategisk, mot belærende litterater og komponister, klager over at hun, hun må faktisk lese all den værensfrembringende litteraturen litteraten prater om, i tillegg til å følge med i den filosofiske tenkning, kunstteorien, kulturindustrien, storpolitikken, i utviklingen av den digitale teknologien, i søknadsrutinene til kulturrådet og de lokale kulturinstitusjonenes tilskuddsmuligheter – og alt det andre. Men hva faen gjør forfatterne? utstøter hun. De sitter igjen på en pidestall, lenge etter at billedkunsten har kassert slike måter å iscenesette (nakkehårsord) seg selv og sin egen kunst på. Jeg smiler. Men med respekt. For hennes aggresjon, ikke hennes selvopptatthet, hennes skylapper og ubevisste resignasjon. Men finnes det nå værensfrembringelse foruten problemfrembringelse? Aldri! Det er jeg sikker på. I vektens tegn. Smaksregimer finnes. Kanon og kanoner finnes. Begge angir risikosoner. God og dårlig kunst finnes. Å lytte syngende til de flyktende guders nåde…Jeg minnes Aristofanes. Komediens forfader. Han dreit ikke bare ut Sokrates, men skrev om helten som red på en møkkabille til himmelen bare for å finne ut at gudene hadde flyktet til andre univers, for de var drittleie av menneskenes krigslyst. Heidegger kommer fra Aristofanes? Ja. Selvsagt. Hvorfor leser kunstnere, akademikere, kulturbyråkrater og intellektuelle Heidegger, og ikke Aristofanes? Hvem faen er jeg? snakkesang dikter Arild. Det er et godt spørsmål å starte dagen med, men vel bare for å finne ikke-identitet? En god amatør er en god kunstner, nå som før. Det er fortsatt like vanskelig for en proff å være amatør. Men klarer proffen overgangen til amatør da blir hun en svært god amatør. Bare proffer er opptatt av identitet i en tid som vår. Kunsten kan selvsagt være et åk, men aldri i forhold til andre. Kunst fremmer ikke identitet, men det motsatte, hva det nå er, for det er mer menneskelig. Det vi kan lære gudene er menneskelighet, sa Nietzsche, for vi er mer menneskelige. Kunsten er ikke autonom fordi om kunstneren avstår fra verden ved å bo i ei hule i New Yorks undergrunn eller oppe i Himalayafjellene.
V.
Hvem skal så ut? Den nye økonomien, den nye teknologien, kulturindustriens totalitet, migrasjonen fra minoritetene av etniske, økonomiske, antidemokratiske, utopiske, misunnelige eller andre grunner? Eller skal vi heller sende følgende til institutt for begrepstømming: kunst, autonomi, masse, folket, det/de andre, identitet, trygghet, motkultur, subversiv kunst, iscenesettelse (nakkehår), fremmedgjøring, verket… Hvorfor hyllet alle kritikerne Jan Kjærstads romantrilogi som et kunstverk som overmannet tidsånden, som et verk som endelig gav de andres blikk på Norge, men holdt massivt kjeft da Terje Tvedt kritiserte trilogien for omvendt å være overmannet av tidsånden, et konvensjonelt vestlig kunstprodukt, dypest sett et uttrykk for Vestens narsissisme? Skiftet de holdning allerede mens de leste? Er det ikke deres sak? Hvem skal ut? De nye risikosonene eller de gamle risikosonene? Er det noen ting som tyder på at Jan Kjærstads svar til Terje Tvedt og Tvedts påtale av Kjærstads 11.september-skriverier er noe annet enn 70-tallets fronter i nye termer? Kjærstad kaller Tvedt en parasitt. Snart kaller Tvedt Kjærstad for en parasitt. Begge med rette. Har man en gang lagt AKP-ml for hat er man nå en gang like stigmatisert som ml-erne selv ble av sin egen naivitet, eller hur? En musiker vil si: Dette er litteratenes debattform. Da slår Jacques Derrida i bordet så varsomt han kan, beklager sin engelsk og anbefaler skriften som medium heller enn talen. Likevel er han forbanna på palestineren Al-Ghazzawi som ikke vil samtale offentlig med israelske forfattere bare fordi han har mistet en sønn til israelernes tanks. Derridas store håp og sorg er det samme: Det erfarne og tradisjonsrike Europa må igjen ta opplysningsansvar. Kraftmilitær politikk er alltid dårlig, god politikk har alltid opplyst militærkraft. Men tyskerne bakker allerede ut, mobbet ned i bunkersen for sin fredstro og sitt manglende krigsmot av forrige verdenskrigs seierherre – utledd for sin mangelfulle realforståelse og for sin mangel på pragmatisk handlekraft overfor the axis of evil. Oily coincidence, kalte fornavnsGore USAs utenrikspolitikk. Ikke paranoid konspirasjonsteori, slik norsk presse kaller enhver form for barsk kritikk av USAs motiver. Den gamle Lennon-vennen Tariq Ali sang så refrenget om at selv Klassekampen hadde et naivt forhold til USAs interesser, til journalistens åpenbare ergrelse. Dermed gjenstår bare Derridas lille håp og sorg: ”I think poetry is the place for a new political agenda, where you can translate the untranslatable, where you can translate yourself into the other, where you can complicate, not simplify, where you can deal with any hegemony of language – and where you can develop a new poetics of hospitality for “democracy to come”.” Letters of hope? I norsk kortform: Politisk kunst er alltid dårlig, god kunst er alltid politisk. En mørkhudet kreol reiste seg og fortalte hvor merkelig det var å komme til Norge første gang, og høre så mange snakke om behovet for kreolisering.
VI.
Dekadansen er brudd, overskridelse, sjokk, ikke kunsthermetikk. Modernismen er mediene. Mediene er modernistiske. Media er et monster, en monstermaskin. Hva er det som går og går og aldri kommer til døra? Media er et monster. Det bare går og går på sine tusen larveføtter, som skiftes ut hver eneste dag. Media er ei purke med tusen pupper, som blir større og større for hver dag. Vi er diebarn som tror vi rir purka inn i solnedgangen. Evig rettferdig orgasme... Vi er diebarn. Vi får ikke råmelk lenger, men ren heroin, avideologisert ideologi. Det vi drikker er den mest metafysiske religion som noensinne har eksistert. Staff hadde rett. Vi er avhengige av alt. Gro hadde rett. Alt henger sammen med alt. Gud hadde rett. Verden kan ikke skapes på en dag. Men mediene prøver. Så. Kulturindustrien produserer i dag ikke popkunst, den produserer puppekunst, design av det normale, design av oss og vårt eget. God popkunst er god kunst. Ikke nødvendigvis slik godt design skriver seg inn mellom det skjønne og praktiske, men... Masselyrikk er masse lyrikk. Noe er god lyrikk. De nye risikosonene er ikke til å tre på ringfingeren en etter en som symboler på ekte folk. De nye risikosonene er pop pupperier. Ikke Iggy Pop. Den norske kulturpolitikken? Der kunsten og kunstverket fra 1700-tallet, med fremveksten av kritikeren og med frafallet av sikre oppdragsgivere i kirke og mesener, i større og større grad har endt opp med å referere til seg selv, en prosess hvor verket overskrider samfunnet mot det universielle, kanskje som et middel til humanisering, uansett med muligheter, om ikke annet, for noe mer politisk potent, der har kulturpolitikken stått for den motsatte drift, mot normalisering, for folkets (les markedets) fellesverdier, hvor kunsten bare kan omtales som desinfiseringsmiddel mot onder som truer det normale – les her ikke minst: det fremmede, de andre, og alle de andre honnørordene som teppebomber oss. Eller kunsten har vært behandlet som et trivselsgode for fornuftig bruk av søndagen, en kaffepost på søndagsturen i den borgerlige turløypa som omkranser såkalt urbane tettsteder. IDENTITET står det over hele seminarkatalogen med store bokstaver. Politikerne og byråkratene snakker frelst om et differensiert kulturkonsum for alle. Kunstnerne får sin talsmann i Tore Renberg som heller slår til lyd for en best mulig kulturproduksjon. Hvordan omfordele kulturbudsjettene mot produksjon heller enn konsum? Herregud, Allah og boom-boom, vi må ta vare på den vesle fremmedgjøringen vi har her i landet. Den må helst bli større. Vi må destruere den altfor robuste identiteten vi har lånt oss til. Bryte ned grenser. Skape identitetsvekst i antall og form og innhold? I hvert fall skape avstand, rom, underliggjøre det massive tomhetens slaveri som finnes i kommersialismens diktatur. Identitet og trygghet er navnet på det heroiniserte blodet som allerede renner i årene våre. Her trengs cold turkey de luxe. Uttalt målsetning: Å påvirke den kulturmeldingen som nå er på vei fra statsrådens kontor til å anvende et mer kunstnært språk. Bare det? Bare det! Men også: Hvordan ta med seg sorgarbeidet over de tapte formene og tapet av dannelsesregimet inn i kritikken og akademia? Det er: Hvordan ta med seg virkelighetssvinnet inn i kritikken og akademia? Vi trenger et mer kunstnært språk på alle plan i samfunnet? HJELP…..! De to mest kritiske avisene til den israelske okkupasjonsterroren mot palestinerne finnes i Israel. I Midt-Østen er islamkritikken på et annet og høyere nivå enn i Vesten. Aldri les en norsk avis igjen om du vil bli et menneske med aktuell dannelse. Det er det som gjelder. Norge er et nyliberalistisk land i overgangen til nyfascisme. Banning er verre enn bomber. Fornuft er verre enn følelser. Intelligenstester er viktigere enn omsorg. Intelligens? Høy IQ angir bare sterk autisme. Aktuell menneskelig vidsom kan ikke måles, uten kanskje i kunsten? Før kanskje, men nå? Det finnes selvsagt ikke antydning til risikosoner i Norge, heller ikke for kunsten, eller i kunsten. Ingen risiko. Ingen gåter. Ingenting. Bare økonomisk newspeak. Kunstens gåtekarakter? Hallo… Kritikk? Likheten mellom Klassekampen og Dagens Næringsliv? De er medie- og samfunnskritiske. Og utgjør tilsammen den politisk korrekte strekkbenken for det norske zoon politicon. Dagbladet og VG for masochistene som strekker seg litt lenger... Forskjellen mellom Morgenbladet og Klassekampen? Morgenbladet er ikke bare en mye mer akademisk korrekt avis og en mye mer kunstnerisk korrekt avis, det er en mye mer virtuell avis. Der finnes høyde for virkelighetssvinnet. Og sorgarbeidet over de tapte formene er tilsynelatende allerede unnagjort. Ikke gråt for meg Argentina. Men finner vi noe sted et røntgensyn på kunsten, eller samfunnet? Hvem har tid til tidsskrift? Hvem har skrift til tidsskrift? De 10 beste norske minoritetsmediene kunne vært 10 kniver i hjertet på massemediene. Men ingenting skjer, for Hercule Poirot er fortsatt drita på orientekspressen. Klassekampen gjør imens som Arne Hjeltnes og fyller Diesel på tanken mens Morgenbladet lager 11.september-bilag. Alf Cranner rister sorgtungt på hodet. Han skjønner endelig at tanken ikke er fri, men en oversatt kopi av en amerikansk sangtekst.
VII.
Statssekretær Yngve Slettholm drømmer om å ta vare på samfunnets felles hukommelse. Han drømmer det helt inn i den nye kulturmeldingen, og ser for seg å forandre verden til det bedre med nyordet ”kunnskapsopplevelser”. Helliget være ditt navn. Kulturmeldingen skal ikke få et kunstnært språk, men englevakt. Jeg tenker på Jack Nicholsons enigmatiske filmkarakter. Han som levde seg sånn inn i forhistorien til et hotellbygg at den ble aldeles levende for ham, i all sin ondskap. En forfatter med familie og all verdens tid på et stort hotell en hel vinter. For å skrive bok. Alt han skrev på skrivemaskinen sin, hundretalls av sider, var: All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. All work and no play makes Kristoffer a dull boy. Igjen og igjen. Den enorme redselen i konas blikk når hun etter måneder blar gjennom manuskriptet… Jeg tenker at i dag, med den nye teknologien, kan det samme manuskriptet skrives på tre minutter, kanskje mindre, cut, copy and paste. Ingen skal si at det ikke finnes fordeler med teknologiens eventyrlige bravader. Det selv om likheten mellom den nye teknologien og den nye økonomien er at nettopp fraværet av vekst begge steder vil føre til total kollaps for det menneskelige samfunn, i hvert fall en stakket og sikkert tornefull stund. Globaliseringsfellen? Politisk styring eller markedskreftenes frie spill? Redrum. I’m not gonna hurt you, I’m just gonna smash your brains in. De mentale sykdommene får snart andre uttrykksformer. Arbeit macht frei. Kunstneren er en tam undulat i et bur uten gitter. Samfunnet er ei gammel purke med et enormt pop pupperi. Kulturpolitikken er nødt til å være en fremtidig vinner, Slettholm dropper selvsikkert flere nominalbomber nå, som ”åndelig mening”, ”estetikkens egenverdi”, ”funksjonalitet”, men alle rundt satt som jeg med hvite øyeepler og tenkte på polkø og fiskepriser. Da han til slutt slapp ”internasjonalisering” og ”teknologisk utvikling” i hodet på oss la vi oss under stolene, mens vi tenkte på dem der hjemme. Det var en vanlig fredag.
I ettertid – med Jan Erik Vold og Jon Fosse
Ugå ittepå satt eg på jobben. Hjemma i mitt eget språg igjen. Sykle di to milå for å få ein gode start på mandagen, kjenna kroppen meditera fram di lette tankane, få gode nok samvittighed, ein sjikkelige dusj, kjenna friksjonen nå eg drar kortet gjønå stemplingsuret, heisen opp te tredje, tenka på Fløgstad så i Shanghai-bogå si skreiv at heisknotten merka > < i Kina bare konne gjenkjennas for det atte an va heilt gråe, nerslitt av effektive brug, ”time, she flexes like a whore”, knekkebrød uden någe på, kaldt vatten å varme kaffi, kjenna at håve virke så satt eg å drakk vin fra Montalcino oppe på byborgen der, med udsikt øve Toscana. Kikkte ner på byen då. Stavanger, altså. Leste så eg alltid gjørr Jan Erik Vold sitt dikt ”Koan for en kulturbyråkrat”, før – kjente eg, ligavel ennå litt medtatte itte ei helg i hovedstadens modevold – eg sko gå i gang med arbeidet: ”Jaroslav Seifert fikk Nobelprisen, et leit slag for hjemlandets myndigheter, som nå hvor nødig de enn ville, så seg tvunget til å godta iallfall et smalt utvalg av diktene oversatt til andre språk. En person høyt oppe i hierarkiet tar opp saken hjemme hos dikteren, ber treogåttiåringen forstå hvilken vanskelig vurdering det er for Kulturkontoret å velge de rette diktene. Seifert sier ja og ha og hører tålmodig på. Plutselig spør han mannen fra Administrasjonen: Husker forresten De hva kulturministeren under Balzac hette? Byråkraten stusser, stanser og medgir at det gjør han faktisk ikke. Nei, nettopp, sa Seifert.” (Det prosaiske er helt på min side her.) Eg smilte så vanligt, glad for at eg aldri hadde sjekkt opp kim det va så va kulturminister på Balzac si tid. Eg visste kim så va kulturminister nå. I Norge. Ikkje i Frankrige, USA, Kina, Israel eller Afghanistan. Eg visste te og med kim så va statssekretær. Eg visste at av ein eller aen gronn så va adle di siste åtta kulturministrane, tror eg det va då, kvinnfolk. Eg tenkte på Hertervig. Kim va kulturminister då, i Norge? Om me hadde någen… då Hertervig gjekk rondt i Stavanger & omegn, på fattigkassen fra an va ganske onge, med stempel så halvgalen itte et par år på Gaustad asyl, ”melancholia etter kiærlighedsaffærer”, sa di, sjøl sa an at det va et resultat av å ha sitt for lenge på landskabet i sollys, på et vis heilt dedikerte te kunsten sin, te maleriet, te å omsetta lyset der ude i det verkeliga te oljemaling på lerret, te ein nye materie, te form, te tegn, te, ja, korfor ikkje, kommunikasjon eller antikommunikasjon, sama det? Eller kunst. Ikkje kall kanskje, men ein jobb så kreve vilje te å stå utforbi någe, vilje te fattigdom, vilje te ein dannelse så ikkje bare e infantilt borgerlige eller kommersielle, vilje te å oppdra ongane te å bli någe aent enn Kjell Magne Bondevik eller George Bush, så e malen i den hyperkjekke ekstremsosiale norske skolen, der di foretrekke bomber før banning. Om ikkje andre altså verdsette deg og det du gjørr. Ka faen hadde Hertervig med industrisamfunnet å gjørr? Me autonome kunst? Ka va di risikosonene han forholdt seg te? Eg måtte få fatt i Jon Fosse, tenkte eg, han va rette maen te å stilla et så lide timeligt spørsmål, om ka gode kunst e for någe, egentligt, han så har både kunstneriske og kommersielle suksess. Han svarte:
|
Jan Inge Reilstad
Redaktør, skribent og litteraturkritiker